Land
Historien vår
I dag er Statkraft Europas største leverandør av fornybar energi og en global markedsaktør innen energihandel. Men historien vår startet i 1895, da Den norske stat ble eier av rettighetene til Paulenfoss i Otra-vassdraget i Vest-Agder, for 23.245 kroner. Bruk knappene under for å navigere deg gjennom tiårene.
2015 - 2020
Leder an i det grønne skiftet
Statkraft benyttet i denne perioden posisjonen som Europas største produsent av fornybar kraft til å understreke sitt engasjement for en grønn fremtid. 100 prosent av selskapets investeringer gikk til vekst innenfor fornybar energi, og selskapet tok en ledende rolle i det grønne skiftet.
Året 2020 er et år for feiring i Statkraft. 125 år etter den norske stats første erverv av rettigheter til fossen Paulenfoss i Agder fylke, rangerer Statkraft som Europas største produsent av fornybar kraft og er blant de ti største i verden.
Første milepæl i jubileumsåret er åpningen av Moglicë vannkraftverk, planlagt satt i drift i første halvår av 2020. Moglicë er det andre vannkraftverket i Devoll-prosjektet i Albania. Med det nye vannkraftverket i drift i tillegg til Banjë-kraftverket vil Statkraft stå for 17 prosent av landets kraftproduksjon og få en ytterligere styrket posisjon i Europa.
Frem mot 2025 planlegger Statkraft å investere rundt 10 milliarder kroner årlig – utelukkende i fornybar energi. En betydelig del av investeringene vil gå til å oppgradere og vedlikeholde nordiske vannkraftverk, i tillegg til videre satsing på landbasert vindkraft og solenergi, samt visse internasjonale vannkraftprosjekter.
Støttet av ny forretningsutvikling innenfor biodrivstoff, elbillading, datasentre og hydrogen er Statkraft godt på vei til å bli et av verdens absolutt ledende fornybarselskaper. Selskapet akter å fortsette å gå foran i det grønne skiftet mot en verden som baserer seg på bruk av fornybar energi.
Chile er et viktig marked for Statkraft, og satsingen i landet er i tråd med selskapets strategi for markedsvekst. Økende etterspørsel etter fornybar kraft, og mange muligheter for å utvikle kraft fra både vann, vind og sol, gjør Chile til et attraktivt land for Statkraft.
Los Lagos vannkraftverk ligger ved elven Pilmaiquén, nedstrøms Statkrafts vannkraftverk Rucatayo, som er i drift.
Datasenterbransjen er en av verdens raskest voksende kraftkrevende næringer. I Norge har Statkraft posisjonert seg som tilrettelegger av områder der det kan bygges datasentre i stor skala med tilgang til fornybar kraft.
I 2019 la Statkraft til rette for Googles kjøp av en stor tomt i Skien, ferdig utviklet av Statkraft med reguleringsplaner og konsesjon for elektrisk tilknytning. Statkraft skal samarbeide videre med Google om den grunnleggende infrastrukturen for et eventuelt fremtidig datasenter på stedet.
Solparken Lange Runde i Nederland ble offisielt åpnet i februar 2018 og var landets så langt største solkraftanlegg, med en årsproduksjon som tilsvarer strømforbruket til om lag 4000 nederlandske husstander. I India innviet Statkraft et solkraftanlegg på fabrikkområdet til industrigruppen SRF Limited i den indiske delstaten Tamil Nadu. I november satte Statkraft en solpark i drift på en tidligere ubrukt tomt i tilknytning til Dörverden vannkraftverk i Tyskland.
I et målrettet tiltak for å sikre nye inntektsstrømmer inngikk Statkraft flere langsiktige kraftkjøpsavtaler (PPA) med solenergiutviklere og industrikunder i Europa, blant annet ble det inngått avtale med selskapet BayWa r.e. om strømleveranser fra Don Rodrigo solparker ved Sevilla til kunder i det spanske markedet.
Med sikte på å videreutvikle solteknologi inngikk Statkraft en avtale i 2019 med Norwegian Ocean Sun AS om å etablere et flytende solcelleanlegg på reservoaret til Banjë vannkraftverk i Albania. Med kompetanse fra norsk solcellevirksomhet og maritim industri skal prosjektet demonstrere at flytende solkraftanlegg er en levedyktig løsning.
Å teste ut ny teknologi for flytende solcellepaneler er i tråd med Statkrafts strategi for å utvide sin fornybare energiproduksjon fra vann, vind og sol.
Statkraft fortsatte sin oppbygging innenfor solkraft ved å overta en portefølje på ni solprosjekter i Irland i 2019.
I 2017 fullførte Statkraft byggingen av Andershaw vindpark i Skottland og utvidet året etter sin vindkraftportefølje på land på de britiske øyer ved å overta den irske og britiske vindkraftvirksomheten til Element Power Group. Transaksjonen styrket Statkrafts posisjon i Storbritannia og ga tilgang til omfattende vindkraftutvikling i Irland, et av selskapets utpekte nye vekstmarkeder for vindkraft på land. Byggingen av vindparken Kilathmoy sørvest i Irland tok til i 2018.
I tillegg ble den første av de seks vindparkene i Fosen-utbyggingen i Midt-Norge ferdigstilt i 2018. Den offisielle åpningen av Roan vindpark, Norges så langt største vindkraftanlegg, fant sted i 2019. Storheia og Hitra kom i drift i 2019, mens de siste tre vindparkene Geitfjellet, Harbaksfjellet og Kvenndalsfjellet sto for tur i 2020. Den ferdigstilte Fosen-utbyggingen vil være Europas største landkraftanlegg på land.
Statkraft har også utvidet sin vindkraftvirksomhet utenfor Europa ved kjøp av vindprosjekter i Chile og Brasil.
Statkraft kjøpte i 2018 åtte vannkraftverk i Brasil og posisjonerte selskapet for å vokse videre i det brasilianske kraftmarkedet. Samme år overtok Statkraft også vannkraftprosjektet Tidong i India, et land der etterspørselen etter elektrisitet er blant de raskest voksende i verden.
India står frem som et av Statkrafts kjernemarkeder for videre vekst.
Å bytte ut fossilt brensel med fornybar energi er mer presserende enn noen gang og er løsningen for å motvirke klimaendringer. Med sin fornybarproduksjon og lange erfaring er Statkraft godt posisjonert for å vise vei fremover.
En hovedprioritet i selskapets strategi for 2018-2025 er å optimalisere og vedlikeholde den eksisterende vannkraftporteføljen i Norden. Strategien setter også ambisiøse mål for vekst i vann-, vind- og solkraft i Europa, Sør-Amerika og India. Økende mengder periodisk kraft fra fornybare kilder gjør det til en viktigere oppgave enn noen gang tidligere å sikre fleksibilitet, håndtere risiko og bidra til effektive markedsløsninger.
Statkraft ønsker også å bruke lærdommen fra avkarbonisering og elektrifisering i Norge og Europa til å skape nye, lønnsomme vekstmuligheter og ekspandere i andre markeder.
Fra 2017 til 2020 fornyet Statkraft eksisterende avtaler og inngikk nye langsiktige kraftkontrakter med store industrikunder i Norge. Dette bekreftet Statkrafts posisjon som en attraktiv og foretrukken partner for kraftintensiv industri.
Etter 15 års samarbeid skilte Statkraft og Norfund lag, da Statkraft solgte sine aksjer i SN Power og overtok holdingselskapets resterende eierandeler i vann-, vind- og solkraftanlegg i Sør-Amerika, India og Nepal.
Transaksjonen kom som resultat av en strategisk beslutning om å bygge sterkere posisjoner i færre markeder. I løpet av 2017 gikk Statkraft helt ut av alle havvindprosjekter ved å selge eierandelene i vindparkene Sheringham Shoal og Dudgeon i Storbritannia, samt de to prosjektene Dogger Bank og Triton Knoll. Det bedret i betydelig grad Statkrafts investeringskapasitet for videre vekst i fornybar kraft.
I 2016 investerte Statkraft i en norsk operatør for lading av elbiler, Grønn Kontakt, og kjøpte alle aksjene i selskapet i 2019. Den norske bilparken har verdens høyeste andel av elektrisk drevne kjøretøyer.
Med erfaringene fra Norge gikk Statkraft videre og investerte i to tyske selskaper for lading av elbiler, henholdsvis eeMobility i 2018 og E-WALD GmbH i 2019.
Statkraft har som mål å bygge opp en ledende virksomhet for lading av elbil i viktige vekstmarkeder i Europa.
I 2016 satte Statkraft sitt første multimegawatt-batteri i drift ved Dörverden vannkraftverk i Tyskland for å bidra til å stabilisere strømnettet i regionen. Batteriet var det første i sitt slag i nettområdet, og teknologien passet perfekt for raskt å kunne balansere svingende produksjon fra vind- og solkraftanlegg.
Statkraft inngikk senere avtale med Grid Battery Storage Limited (GBSL), en ledende utvikler av energilagring, om markedsadgang og optimaliseringstjenester for deres batterilagringsprosjekt.
Med fornybarproduksjon som var koblet sammen i et av verdens største virtuelle kraftverk, og med bruk av avanserte algoritmer i sanntids krafthandel, var Statkraft ideelt posisjonert til å kunne styre og få maksimalt ut av en skiftende produksjon fra fornybare kilder som vind- og solkraft.
Statkraft er opptatt av å være den ledende samarbeidspartneren for kunder som søker å maksimere avkastningen fra lagringsprosjekter og fleksibel kraftproduksjon.
Etter at den norske regjeringen i 2015 besluttet å øke sitt utbytte fra Statkraft, bestemte selskapet seg for å nedskalere investeringene og gå ut av de kapitalkrevende prosjektene innenfor havvind. Statkraft gikk imidlertid videre med Europas største vindkraftprosjekt på land.
Utbyggingsprosjektet Fosen i Midt-Norge er et joint venture mellom Statkraft, Nordic Wind Power DA og TrønderEnergi. Det omfatter seks vindparker som gradvis ville komme på nett mellom 2018 og 2020. Først ute med offisiell åpning var Roan vindpark i 2019.
Nedre Røssåga vannkraftverk, som ble satt i drift på 1950-tallet, ligger i Hemnes kommune i Nordland. Rehabilitering og utvidelse av anlegget tok til våren 2012. Nedre Røssåga åpnet på nytt i 2016, etter et av de største rehabiliteringsprosjektene i Norge på over 15 år.
Ved å øke kapasiteten i vanntunneler og gjøre nytte av effekten til nytt utstyr kan mer kraft genereres fra hver dråpe vann som passerer turbinene. Da Nedre Røssåga gjenåpnet, var det blitt et av Norges største vannkraftverk, med en produksjon på 1,6 prosent av landets totalproduksjon.
I tillegg til økt kraftproduksjonen sørget rehabiliteringsprosjektet for å bedre miljøforholdene i vassdraget Røssåga med utvidete gyteområder for laks og sjøørret.
Da Nedre Røssåga-prosjektet var gjennomført, fortsatte arbeidet med å oppgradere Øvre Røssåga kraftverk. De to Røssåga-anleggene vil kunne produsere store mengder vannkraft i ytterligere 50 år.
Banjë er det ene av to vannkraftverk i vannkraftprosjektet Devoll i Statkraft. Vannkraftverket Moglicë er i drift i løpet av første halvår 2020.
I tillegg til å levere fornybar kraft til det albanske nettet har Devoll-prosjektet bidratt til å utvikle lokal infrastruktur, med 100 kilometer nye veier og lokale miljømessige og sosiale tiltak i området.
Sammen øker de to kraftverkene Albanias strømproduksjon med 17 prosent og styrker Statkrafts posisjon som Europas største produsent av fornybar energi.
Energisektoren er preget av ny teknologiutvikling og nyetableringer som tar ledende roller i markedet. I 2015 etablerte Statkraft risikokapitalenheten Statkraft Ventures GmbH for å finansiere og utvikle nye selskaper.
Gjennom samarbeid med dynamiske oppstartsselskaper kunne Statkraft spille en aktiv rolle i utformingen av fremtidens kraftmarkeder, ved å utnytte positive synergier mellom de nye oppstarterne og Statkraft-konsernet.
I 2015 ble biodrivstoffselskapet Silva Green Fuel etablert av Statkraft og svenske Södra. Biodrivstoff er en klimavennlig og rask vei til kutt i klimagassutslipp.
Konsolidering og målrettet vekst innebar også ny forretningsutvikling. Biodrivstoffselskapet Silva Green Fuel, eid 51 prosent av Statkraft og 49 prosent av det svenske skogindustriselskapet Södra, ble opprettet på nyåret 2015 for å fremstille andregenerasjons biodrivstoff av restprodukter fra skogsdrift i et anlegg på Hurum i Viken.
Statkraft anser biodrivstoff som en spennende forretningsmulighet innenfor fornybar energi og et viktig bidrag for å nå nasjonale og internasjonale mål om reduksjon i klimagassutslipp fra transportsektoren. Skogsavfall kan bli drivstoff på kort tid, og bioetanol fra skandinavisk trevirke har en klimagevinst på over 80 prosent. Bruk av biodrivstoff er derfor både klimavennlig og en rask vei til kutt i utslippene av klimagasser.
I 2017 besluttet Silva Green Fuel å bygge et demoanlegg i Norge for å teste produksjonsteknologien.
Andregenerasjons biodrivstoff
- Drivstoff som blir produsert av fornybart materiale, som trevirke, halm eller tare.
- Et klimavennlig alternativ til fossilt drivstoff.
- Når biodrivstoff forbrennes, slippes det ut CO2 som fra vanlig bensin og diesel, men denne CO2-en er en del av det naturlige karbonkretsløpet og bidrar derfor ikke til drivhuseffekten.
Som fortsettelse av rehabiliteringsarbeidene som ble lansert i 2014, besluttet Statkraft å investere i oppgradering av Øvre Røssåga vannkraftverk i Nord-Norge for å få utnyttet dets potensial fullt ut.
Statkraft utvidet også sin vindkraftkapasitet på land i Europa. I Skottland startet byggingen av vindkraftparken Andershaw, som ble satt i drift i 2017, og i Sverige ble byggeprosjektene for vindkraft avsluttet med ferdigstillelsen av Björkhöjden vindpark.
I Sør-Amerika gikk Statkraft aktivt inn for å styrke sin posisjon som en ledende internasjonal leverandør av fornybar kraft. Cheves vannkraftverk ble åpnet i Peru og økte Statkrafts samlede årsproduksjon av fornybar kraft i landet til om lag 2,5 TWh. Statkraft fortsatte ekspansjonen i Sør-Amerika gjennom anskaffelser av vannkraftanlegg i Chile og Brasil.
Ferdigstillelsen av det nye Kargi vannkraftverket i Tyrkia markerte en viktig milepæl for Statkrafts tilstedeværelse i landet. Med kraftverkene Cakit og Kargi i drift sto Statkraft for mer enn en prosent av Tyrkias årlige vannkraftproduksjon.
Statkrafts ambisjon er å styrke posisjonen som en ledende internasjonal leverandør av ren energi.
I 2014 ble SN Powers aktiviteter i Sør-Amerika og Sør-Asia integrert i Statkraft, og Statkraft solgte kraftverk i Finland og andeler i vindkraft i Storbritannia. I Norge ble en byttehandel av vannkraftanlegg gjennomført, og nye vannkraftverk og fjernvarmeanlegg ferdigstilt. I Sverige og Storbritannia ble samtidig nye vindparker satt i drift. Det var i tillegg stor aktivitet innenfor rehabilitering og oppgradering av eldre vannkraftanlegg i Norge og Sverige, og Statkraft hadde en rekke vannkraftverk under bygging internasjonalt.Arbeidet med å rehabilitere kraftverket Tysso II i Vestland tok til i 2015, samt modernisering av Lio kraftverk i Tokke i Telemark. Også utbedringer av Mågeli kraftstasjon og Skjeggedal pumpestasjon ble gjennomført. Store rehabiliteringer i Eiriksdal, Makkoren og Nedre Røssåga ble senere fullført, og Øvre Røssåga stod for tur. Planleggingen av oppgraderingen av Nore startet, og byggingen av et nytt kraftverk, Ringedalen kraftverk i Ullensvang kommune, ble besluttet gjennomført.
Statkrafts strategi er å utvikle og vedlikeholde norsk vannkraft gjennom lønnsomme og miljøvennlige utbygginger og rehabiliteringer.
Etter flere års prosjektutvikling i et joint venture med det østerrikske selskapet EVN overtok Statkraft alle aksjene i Devoll Hydropower Sh.A. i 2013. Statkraft bestemte seg da for å starte byggingen av vannkraftprosjektet Devoll med de to vannkraftverkene Banjë og Moglicë.
Devoll-prosjektet var en viktig del av Statkrafts investeringer i internasjonal vannkraft, både for å bidra til fornybar energi og utvikling i Albania og for styrke Statkrafts posisjon som Europas største fornybarprodusent. Banjë vannkraftverk i Albania kom i drift i 2016, og Moglicë i 2020.
I 2013 inngikk Statkraft og det statlige utviklingsfondet Norfund en avtale om å restrukturere og forlenge samarbeidet innenfor fornybar energi. De to selskapene hadde i 2002 opprettet det internasjonale kraftselskapet Statkraft Norfund Power Invest (SN Power).
Målet med intensjonsavtalen anno 2013 var å skape et ledende internasjonalt vannkraftmiljø med basis i Statkraft, SN Power og datterselskapet Agua Imara, som var etablert av SN Power og Norfund i 2009. Statkraft integrerte virksomhetene i Peru, Chile, Brasil, India og Nepal i sin portefølje, mens SN Power og Agua Imara ble slått sammen til én organisasjon som skulle fortsette utviklingen av vannkraftprosjekter i fremvoksende markeder i Mellom-Amerika, Afrika og Sørøst-Asia. I 2017 solgte Statkraft sine eierandeler i SN Power til Norfund, mens Norfund solgte sine eierandeler i Statkraft IH AS (SKIHI) til Statkraft. Etter restruktureringen har Statkraft fortsatt å utvikle vann- og vindkraft i Sør-Amerika og India og har også utvidet virksomheten i disse markedene til å inkludere energihandel.
Siden begynnelsen av 2000-tallet har vindkraft bidratt vesentlig til økningen i fornybar kraftproduksjon i verden. Statkraft og Statoil gikk sammen som likestilte partnere for å bygge Sheringham Shoal. En begrunnelse for samarbeidet var å kombinere Statkrafts kraftmarkedskompetanse med Statoils offshorekompetanse.
Utbyggingen startet i 2010, og resultatet ble spektakulært. Ferdigstilt var Sheringham Shoal verdens tredje største offshore vindpark – med 88 vindmøller med 80 meter høye turbintårn og 52 meter lange rotorblad. De enorme vindturbinene står spredt ut over et åpent havområde på 35 kvadratkilometer og kan forsyne 220 000 britiske husstander med ren energi. Kronprins Haakon åpnet parken 27. september 2012. Statoil og Statkraft samarbeidet også om havvindparken Dudgeon om lag 20 kilometer nordøst for Sheringham Shoal. I dette prosjektet var også Masdar partner.
Dudgeon skulle kunne gi fornybar strøm til ytterligere 400 000 britiske husstander. I 2015 besluttet Statkraft å stanse investeringer i offshore vind og solgte alle eierandelene sine ved utgangen av 2017.
I 2011 ferdigstilte Statkraft en vindpark og startet byggingen av to nye i Sverige, pluss en i Skottland. Samme år ble den første strømmen levert fra havvindparken Sheringham Shoal utenfor Englands østkyst.
Det første tiåret på 2000-tallet etablerte Statkraft seg i land som Albania, India, Filippinene, Peru, Brasil, Chile og Tyrkia. Tyrkia fremsto tidlig som et svært interessant satsingsområde. Landet hadde store vannkraftressurser, og energimarkedet der var et av de raskest voksende i Europa.
I 2009 kjøpte Statkraft det tyrkiske energiselskapet Yesil Enerji og overtok en spennende portefølje av kraftprosjekter. Vannkraftverket Cakit i Adana-provinsen startet kommersiell kraftproduksjon i juni 2010 og ble offisielt åpnet av Tyrkias energiminister i oktober samme år.
Utbyggingen av Statkrafts andre vannkraftprosjekt i Tyrkia, Kargi, tok til i 2011 nær byen Osmancik i Corum-provinsen, mens byggingen av selskapets tredje prosjekt i landet, Cetin, startet i 2012 i Botan-elven, en sideelv til Tigris sørøst i Antolia-regionen. I mai 2015 sto kraftverket i Kargi klar til drift, og åpningen viste at Statkraft hadde en langsiktig investeringsstrategi i Tyrkia. Landet hadde på få år blitt et av selskapets hovedsatsingsland innenfor internasjonal vannkraft og handel med kraft. Cetin var så langt Statkrafts desidert største vannkraftprosjekt utenfor Norge, men etter flere utfordringer med underleverandører solgte Statkraft prosjektet i 2017.
Kargi
- Startet produksjon i mai 2015
- Ligger nær Osmancik i Corum-provinsen nord i Tyrkia
- Var Statkrafts andre tyrkiske vannkraftverk etter Cakit, som åpnet i 2010
- Utnytter et fall på 75 meter i landets lengste elv, Kizilirmak
- Har en installert effekt på 102 MW og kan produsere 467 GWh årlig
Ved utgangen av 2009 hadde Statkraft medarbeidere i mer enn 20 land og var Europas største produsent av lavkarbonenergi fra vann-, vind- og gasskraft. I tillegg jobbet konsernet aktivt med forskning og utvikling på andre energiformer, som marin energi, saltkraft og solkraft. På Tofte i Hurum ble et pilotanlegg bygget for å utvinne kraft fra osmotisk trykk som oppstår når ferskvann blandes med saltvann, men prosjektet ble skrinlagt i 2014.
Statkraft bygde også ut solkraft i Italia, men tok i 2011 en strategisk beslutning om ikke å gå videre med solkraft på dette tidspunktet. I Skottland fikk Statkraft konsesjon til å bygge vindparken Berry Burn, og selskapet gikk sammen med Statoil om å etablere en av verdens største havvindparker, Sheringham Shoal, på østkysten av England.
Da det svenske markedet ble liberalisert i 1996, kjøpte Statkraft en aksjepost på 5,1 prosent i svenske Sydkraft. Senere investerte Statkraft ytterligere i dette selskapet og hadde i 2004 en eierandel på 44 prosent, mens tyske E.ON (tidligere Preussen Elektra) hadde 55 prosent.
I 2008 inngikk Statkraft og E.ON AG en avtale der Statkraft byttet sin eierandel på 44,6 prosent i E.ON Sverige AB (tidligere Sydkraft) og et svensk vannkraftverk mot en tredjedel av E.ON Sveriges vannkraftproduksjon. Transaksjonen hadde en anslått markedsverdi på 25 milliarder kroner og ga Statkraft 39 vannkraftverk og fem fjernvarmeanlegg i Sverige, to gasskraftverk og 11 vannkraftverk i Tyskland, et vannkraftverk i Storbritannia, en gasslagerkontrakt og kraftleveringsavtale, samt 4,17 prosent av aksjene i E.ON.
At Statkraft på dette tidspunktet hadde ambisjoner om sterk vekst også utenfor Europa, var heller ingen hemmelighet.
Avtalen gjorde Statkraft til Europas største produsent av fornybar energi, og året 2008 blir derfor betegnet som Statkrafts internasjonale gjennombrudd. At Statkraft på dette tidspunktet hadde ambisjoner om sterk vekst også utenfor Europa, var heller ingen hemmelighet.
Storbritannia har svært gode naturgitte forutsetninger for vindkraft. I tillegg har britiske myndigheter innført gunstige insentivordninger for fornybar energi. Statkraft åpnet kontoret til datterselskapet Statkraft UK Ltd. i London i 2006. Selskapet hadde da vært til stede på de britiske øyer i tre år allerede, hovedsakelig gjennom en rekke partnerskap for å utvikle vindkraft.
I 2006 var Statkraft involvert i en rekke vindkraftprosjekter og var i tillegg å regne som en betydelig aktør i det britiske markedet for handel med energi. Men selskapet ønsket å ekspandere, og datterselskapet Statkraft UK skulle i de påfølgende årene stå i spissen for å videreutvikle konsernets forretningsmuligheter i Storbritannia. Statkraft satset også tungt utenfor Europa. I 2006 var Statkraft, gjennom SN Power, involvert i kraftprosjekter i land som Peru, Chile, Filippinene, Nepal, India og Sri Lanka. I tillegg arbeidet Statkraft med vannkraftprosjekter i sørøst-Europa gjennom kontorer i Montenegro, Albania og Tyrkia.
I 2005 besluttet Statkrafts tidligere datterselskap, SN Power, å gå inn i vannkraftprosjektet Allain Duhangan i India sammen med det indiske selskapet Bhilwara. Prosjektet skulle i stor grad komme til å vise hvor utfordrende vannkraftutbygging kan være i et utviklingsland. Både organisatoriske og tekniske problemer bidro til betydelige forsinkelser og kostnadsoverskridelser, men helse- og sikkerhetsforholdene var den største utfordringen.
I løpet av byggeperioden, som varte frem til 2012, mistet til sammen 16 personer livet. Ikke minst på grunn av erfaringene fra Allain Duhangan satte SN Power og Statkraft inn store ressurser på å bedre helse-, miljø- og sikkerhetsforholdene ved alle selskapets internasjonale kraftprosjekter.
Da anlegget sto klart i 2012, kunne det levere 800 GWh årlig. Det gir verdifull kraft til regionen og bedre levevilkår for befolkningen i området.
Et annet land som SN Power engasjerte seg i på denne tiden, var Filippinene, der selskapet gjorde sin første investering i 2006.
Våren 2005 besluttet Statkraft å bygge to gasskraftverk i Tyskland, henholdsvis Knapsack med en effekt på 800 MW utenfor Köln og Herdecke på 400 MW sør for Dortmund. Statkraft skulle bygge og eie Knapsack alene, mens Herdecke var et samarbeidsprosjekt med det tyske energiselskapet Mark-E. Investeringene i gasskraft i Tyskland var de største for Statkraft siden utbyggingen av vannkraftverk i Norge på begynnelsen av 1990-tallet. Tanken var at egen kraftproduksjon på Kontinentet kunne støtte handelsvirksomheten ved kontorene i Düsseldorf og Antwerpen.
Oppstarten av begge verkene skjedde vel to år senere, høsten 2007, og ble feiret som en milepæl. I Europa hadde Statkraft så langt bare eid produksjon i Norden. Nå posisjonerte selskapet seg for alvor på det europeiske kontinentet. Og målet var å bygge ut mer. Utover på 2000-tallet, som en konsekvens av klimapolitikkens gjennombrudd, var det mange som mente at gasskraft ville få en helt sentral rolle som overgangsløsning på veien mot fornybarsamfunnet. Gasskraft er langt renere enn kullkraft, og oppfatningen var at gass burde erstatte kull inntil fornybare energiformer helt kunne avløse karbonbasert kraftproduksjon.
Det tyske gasskraftengasjementet markerte et skifte i Statkrafts vekststrategi. Én sak var at det grønne selskapet Statkraft slo inn på fossil kraftproduksjon, selv om gasskraft i en europeisk kontekst altså kunne begrunnes klimapolitisk. Men eierskapet og engasjementet i de tyske gasskraftverkene var også uttrykk for en ny form for ekspansjon som skulle bli dominerende i det neste tiåret. Fra omkring 2005 begynte selskapet å satse mer på såkalt organisk vekst, det vil si utbygging av produksjon i egen regi. Etter 2005 var det nesten slutt på å snakke om fusjoner og oppkjøp. Selskapet begynte å satse offensivt på bygging av kraftproduksjon rundt om i Europa. Gasskraftverkene i Tyskland var ett eksempel på denne satsingen. Det hører med til historien at selskapets investeringer i gasskraft på 2000-tallet skulle bli blant selskapets minst lønnsomme.
Gasskraftverk
- Har de laveste CO2-utslippene av alle kraftverk som er basert på fossile brensler
- Kan erstatte langt mer forurensende elektrisitetsproduksjon basert på olje og kull
- Genererer elektrisitet ved hjelp av gassturbiner og dampturbiner
- Statkraft eier gasskraftverk i Tyskland og har eierandeler i verk i Tyskland og Norge
I 2002 åpnet Regjeringen for store endringer i forholdet mellom Staten og Statkraft. Konsernet Statkraft AS var etablert med et strategiske mål om å bli ledende i Europa innenfor miljøvennlig energi. I 2004 besluttet Statkrafts konsernledelse å etablere et nytt forretningsområde kalt «Ny Energi».
Området skulle identifisere og vurdere miljøvennlige energiformer og -prosjekter i Europa som Statkraft kunne engasjere seg i. Etableringen var ledd i en større omorganisering der målet blant annet var å samle de miljøene og menneskene som arbeidet med nye teknologier og forretningsutvikling. Men den gjenspeilte også en ambisjon om å satse tyngre og mer målrettet på organisk vekst. Ny Energi satte i gang en omfattende kartlegging av investeringsmuligheter i Europa, og resultatene av prosjektet forelå på forsommeren i 2005. I tråd med Statkrafts miljøprofil hadde arbeidsgruppen begrenset seg til å vurdere tre energikilder – vind, vann og gass. Vind og vann var rene, fornybare og uproblematiske. Gass kunne sies å ligge i en gråsone, men var langt renere enn for eksempel kull.
I 2002 kunne kong Harald klippe snora og erklære første byggetrinn av Norges største vindpark for åpnet på øya Smøla tre mil nord for Kristiansund i Møre og Romsdal. Det var en milepæl som ble feiret med brask og bram. 20 vindmøller med opptil 70 meters høyde og vingespenn på inntil 80 meter skulle forsyne om lag 6000 husstander med elektrisitet.
"Selve utbyggingen og alt den førte med seg har skapt en ny giv og optimisme for hele øya"
TIDLIGERE SMØLA-ORDFØRER IVER NORDSETH
I 2005 åpnet statsminister Gro Harlem Brundtland trinn 2 av vindparken. I dag består parken på Smøla av totalt 68 vindmøller og har en årlig kraftproduksjon på 450 GWh. Det tilsvarer gjennomsnittsforbruket til 22500 norske husstander. På gode vinddager kan Smøla vindpark alene forsyne hele Møre og Romsdal fylke med strøm. Smøla ble starten på Statkrafts satsing på nyinvesteringer i vindkraft. Senere ble det satset ytterligere i Norge, samt i Sverige og Storbritannia, både til lands og til havs.
Vindkraft er en av de mest miljøvennlige formene for storskala kraftproduksjon som finnes, og Norge hadde enorme vindressurser som nesten ikke var utnyttet. Vindkraft skulle skape lokale, nasjonale og internasjonale arbeidsplasser og gi inntekter til fellesskapet. Vindparken på Smøla var selv et bevis på dette, den ga Smøla kommune en real vitamininnsprøytning; folketallet og antallet arbeidsplasser steg, og antallet sengeplasser til leie økte parallelt. For Smøla ble vindparken en turistattraksjon. I en undersøkelse i 2007 svarte 72 prosent av innbyggerne på øya at de hadde et positivt syn på vindparken, og de var stolte av den. I 2004 ble Hitra vindpark åpnet i Sør-Trøndelag, og i 2006 meldte Kjøllefjord vindpark i Finnmark seg på. I 2015 hadde Statkraft til sammen 109 vindmøller i Norge.
Smøla vindpark
- Vindpark med 68 turbiner på øya Smøla i Møre og Romsdal
- Største vindpark i Norge og den største landbaserte vindparken i Europa
- Dekker et område på 18 kvadratkilometer
- Ble bygget i to faser, som ble åpnet i 2002 og 2005
- Maksimal produksjonskapasitet er 150 MW
- Vindparken genererer 450 GWh i gjennomsnitt per år, det tilsvarer gjennomsnittsforbruket til 22500 norske husstander
- Vindmøllene har en høyde på 70 meter
SN Power var en videreføring av satsingen som Statkraft innledet i 1990-årene med prosjekter i Laos og Nepal. Etableringen av SN Power ga en betydelig revitalisering av satsingen på vannkraft utenfor Europa. Selskapet skulle spesialisere seg på å bygge ut vannkraft i fremvoksende markeder, og Latin-Amerika og Asia ble pekt ut som interessante satsingsområder.
Regionene hadde et stort potensial for vannkraft, men bare en liten andel var bygget ut. I løpet av de første årene etablerte SN Power seg i Chile, Peru, India og Filippinene, både gjennom bygging av ny vannkraft og oppkjøp av eksisterende kraftverk. SN Power skulle holde høye sosiale, etiske og miljømessige standarder og ikke engasjere seg i virksomhet som kunne være kontroversiell. Det fikk konsekvenser blant annet for hvilken type vannkraftprosjekter selskapet kunne gå inn i.
I utgangspunktet skulle det ikke investeres i magasinkraftverk, lik det som dominerte i Norge, fordi det ofte kunne innebære neddemming av større områder, flytting av bebyggelse og inngrep i vannføringen i vassdrag. Det skulle primært satses på såkalt «run of river»-kraftverk; det vil si elvekraftverk som mer eller mindre bare utnyttet den naturlige vannføringen i vassdragene.
Ikke bare skulle SN Power generere inntekter til eierne sine, men selskapet skulle også bidra til bærekraftig sosial og økonomisk utvikling i fremvoksende markeder.
SN Power skulle også holde høye standarder for helse, miljø og sikkerhet og legge de samme standarder til grunn ute i verden som Statkraft måtte gjøre i Norge. «Powering development» var en formulering som ble mye brukt i den tidlige promoteringen av selskapet. Ikke bare skulle SN Power generere inntekter til eierne sine, men selskapet skulle også bidra til bærekraftig sosial og økonomisk utvikling i fremvoksende markeder. Med SN Power fikk satsingen utenfor Europa en mye mer sentral plass i selskapets strategi. I dag utvikler Statkraft vann- og vindkraft i land som Peru, Chile, India, Nepal, Brasil og Tyrkia.
SN Power
- Opprettet i 2002 av Statkraft og det statlige utviklingsfondet Norfund
- Skulle bidra til økonomisk vekst og bærekraftig utvikling i nye og fremvoksende markeder
- Skulle spesialisere seg på vannkraftutbygging i fremvoksende markeder
- Satset primært på elvekraftverk
- Ble omstrukturert i 2013 og kraftverkene i Chile, Peru, India, Nepal og Brasil ble integrert i Statkraft.
På begynnelsen av 2000-tallet hadde Statkraft allerede en bred portefølje av vannkraft, vindkraft, gasskraft og fjernvarme, men på bordet lå en rekke store planer om nye oppkjøp og fusjoner i Nord-Europa og andre deler av verden.
Tendensen i Europa var at store kraftselskaper søkte seg sammen i enda større enheter, og det syntes å være en ganske utbredt forestilling om at størrelse var nødvendig for å overleve og lykkes. Litt forenklet var det to muligheter; å spise eller bli spist.
Denne logikken slo også inn i Statkraft-organisasjonen, som ikke hadde noe ønske om å bli et marginalisert energiselskap i Europas ytterkant. Tvert om gikk selskapet fra årtusenskiftet inn i en fase der internasjonal vekst og posisjonering sto helt sentralt. Kontakter ble knyttet med en rekke europeiske selskaper, samtaler om samarbeid ble ført i mange retninger, og noen av dem ledet til sonderinger om allianser og fusjoner. Blikket var også vendt mot muligheter for fusjoner og oppkjøp utenfor Europa. «Internasjonal vannkraft» var blitt et av Statkrafts strategiske hovedsatsingsområder.
Men også i Norge var det viktig å styrke Statkrafts posisjon. Statkraft kjøpte i denne perioden betydelige eierandeler i regionale kraftselskaper, blant disse Skiensfjorden kommunale kraftselskap, Vestfold kraft (disse to dannet Skagerak energi), Agder energi, Trondheim energiverk, og kjøpte seg ytterligere opp i BKK.
En sterk trend i denne perioden var klimapolitikkens gjennombrudd. Både nasjonalt og internasjonalt fikk klimautfordringer og global oppvarming større og større oppmerksomhet. Et første håndfast signal om dette var Kyotoavtalen i 1997, der mange av verdens rikere land forpliktet seg til å redusere utslippene av klimagasser. Klimaendringer ble også en sterk driver for Statkraft. Økt bruk av ren energi fra vann, vind og sol kan bidra til å minske utslippene av klimagasser fra fossile energikilder, og dreiningen mot fornybar energi bød på nye forretningsmuligheter for Statkraft.
Dreiningen mot fornybar energi bød på nye forretningsmuligheter for Statkraft
Det nederlandske kraftmarkedet var det første i Europa som ble deregulert, og Statkraft etablerte seg i Amsterdam for å ta del i de nye markedene som åpnet seg. Kontoret skulle i første omgang drive handel med kraft til storkunder. Året etter, i september 1999, åpnet Statkraft et tilsvarende tradingkontor i Düsseldorf i Tyskland.
Rustet med erfaringene fra Skandinavia og Nederland så Statkraft betydelige forretningsmuligheter i den raske liberaliseringen av kraftmarkedet som fant sted også i Tyskland. Frem til da hadde Statkraft blitt forbundet mer med kraftproduksjon enn krafthandel. Men krafthandel som forretningsområde vokste raskt og ble stadig viktigere, og selskapet ble i løpet av kort tid Statkraft godt representert i internasjonale markeder der energi og energirelaterte produkter ble kjøpt og solgt.
Statkraft kjøpte også på denne tiden eierandeler i BKK, og selskapet så starten på en gradvis utfasing av industrikontraktene, det vil si de stortingspålagte kontraktene som sikret norsk industri rimelig kraft. Selskapets positive resultatutvikling fortsatte. Fleksibel produksjonsstyring i kombinasjon med markedsanalyse ga stadig bedre resultater.
Krafthandel som forretningsområde vokste raskt og ble stadig viktigere for Statkraft
Krafthandel
- Internasjonale markeder ble utviklet for kjøp og salg av energi og energirelaterte produkter
- Prisene i markedet varierer og påvirkes av flere faktorer
- Kuldeperioder eller hetebølger kan utløse underproduksjon eller overkapasitet av strøm
- Ved å analysere enorme datamengder om markedet, kan man forutsi hvordan prisene vil bevege seg
- En viktig del oppgaven til Statkraft er å vite når det lønner seg å kjøpe eller selge energiprodukter, slik at det skapes mest mulig verdi for oppdragsgiverne
- Oppdragsgiverne spenner fra små produsenter som vil selge fra eget kraftverk, via store industribedrifter som trenger en fast kraftforsyning, til strømleverandører
Årene fra 1996 var preget av ekspansjon gjennom betydelige oppkjøp av eierandeler i andre selskaper. Det første utenlandske oppkjøpet skjedde våren 1996, da Statkraft overtok en liten aksjepost i Sydkraft, Sveriges nest største kraftselskap.
Bakgrunnen for oppkjøpet var at det svenske kraftmarkedet ble deregulert samme år, og Statkraft anså at det ville være lønnsomt å kjøpe seg inn i svensk vannkraft. Sverige og Norge ble et felles energimarked med utstrakt handel gjennom verdens første internasjonale kraftbørs, Nord Pool. Kraftomsetningen endret med dette karakter fra langsiktige, tosidige avtaler til børsomsetning med spotpris, terminkontrakter og ulike finansielle instrumenter. Samme år ble kraftverket i Khimti Khola-elven i Dolakha-distriktet rundt 10 mil øst for Kathmandu i Nepal, som Statkraft var majoritetseier i, igangsatt.
I 1994 ble en 260 kilometer lang undersjøisk kraftkabel lagt på bunnen av Østersjøen, mellom byene Trelleborg i Sverige og Lübeck i Tyskland. Kraftkabelen skulle spille en avgjørende rolle for å integrere det svenske og tyske kraftmarkedene.
Å koble sammen ulike europeiske regioner var viktig for å videreutvikle det europeiske kraftmarkedet. Kabelen var opprinnelig eid av det svenskbaserte selskapet Baltic Cable, men Statkraft kjøpte etter hvert 100 prosent av selskapet. Som eier av Baltic Cable AB, selskapet som eide, drev og vedlikeholdt kabelen, fikk Statkraft direkte innpass på det europeiske kraftmarkedet. Statkraft overtok 100 % av Baltic Cable i 2010.
Statkraft, Hydro og Statoil gikk i 1994 sammen om å opprette Naturkraft AS med sikte på å foredle norsk gass til elektrisk kraft. Å bygge anlegg på Kollsnes i Hordaland og Kårstø (bildet) i Rogaland ble oppgitt fem år senere, men i 2005 ble det besluttet å gå videre med planene for Kårstø.
Naturkraft, nå eid 50/50 av Statkraft og Statoil, kunne i 2007 åpne Norges første kommersielle gasskraftverk. I 1994 inngikk Statkraft også kraftutvekslingsavtaler med nederlandske SEP og tyske Preussen Elektra. Integreringen av kraftmarkedene i Europa ble stadig sterkere.
I 1987 smalt den første salven i det som må kalles Statskraftsverkenes siste store innenlandske utbyggingsprosjekt. I 1993 ble Svartisen kraftverk satt i drift. I årene med utbygging var kraftbransjen snudd på hodet. Statkraft gikk fra monopol til konkurranse, fra plan til marked, fra kraftunderskudd til kraftoverskudd og fra bygningsingeniørenes til økonomiens hegemoni.
Svartisen kraftverk ligger ved Nordfjorden i Meløy kommune i Nordland. Det utnytter smeltevann fra Norges største isbre, Svartisen, ved hjelp av et av Norges to subglasiale inntak. Under utbyggingen viste det seg å være svært krevende å finne hvor breelvene nøyaktig befant seg.
Under den tilstøtende Engabreen ble det bygget et brelaboratorium der breforskere fra flere land kan studere breens bevegelser og egenskaper. Svartisen Subglasiale Laboratorium er det eneste kjente stedet i verden der forskere kan gjøre studier under en 200 meter tykk ismasse. Svartisen kraftverk produserer nok strøm til å forsyne en by med rundt 100.000 innbyggere.
Svartisen kraftverk
- Vannkraftverk ved Nordfjorden i Meløy kommune i Nordland
- Ble satt i drift i september 1993
- Ligger ved Svartisen, Norges nest største isbre
- Smeltevann fra breen er viktig for driften
- Storglomvatnet var ferdig oppdemmet i 1998 og er magasin for kraftverket
- Deler av vannet som tidligere ble ført mot Glomfjord kraftverk, ledes nå til Svartisen
- Produserer nok strøm til å forsyne en by med rundt 100.000 innbyggere
I mange år – fra Statens første kjøp av foss i 1895 til dannelsen av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) i 1921 og etableringen av Statskraftverkene i 1986 – var kraftproduksjon og kraftoverføring en samlet statlig organisasjon. En ny energilov åpnet i 1990 for et fritt kraftmarked og konkurranseutsatt kraftomsetning, mens selve kraftoverføringen fortsatt skulle være monopolbasert. Med bakgrunn i den nye energiloven ble Statkraft delt i to statsforetak i 1992; nye Statkraft fikk ansvar for produksjon og omsetning, mens Statnett fikk ansvaret for Norges sentralnett for kraftoverføring. Innenfor de liberaliserte kraftmarkedene ble Norge en pioner, og statseide Statkraft inntok en lederrolle.
Ved delingen i 1992 vedtok Stortinget at Statkraft skulle drives som et selvstendig, kommersielt selskap, men fortsatt være heleid av Staten. Lars Uno Thulin ble administrerende direktør, og selskapet fikk nytt styre og ny organisasjonsmodell. Statkraft sto midt i en omstilling fra forvaltningskultur til forretningsorientert kultur. De ansatte demonstrerte mot delingen, og 2500 ansatte gikk 12. juni 1991 til tre timers politisk streik for å vise sin misnøye. I Oslo slo streikende fysisk ring rundt hovedkontoret. “Løftebrudd” var uttrykket som gikk igjen når de ansatte skulle beskrive Regjeringens handlemåte.
Det nye handlingsrommet ga imidlertid det nye selskapet Statkraft mulighet til å ekspandere gjennom oppkjøp av regionale kraftverk og energiselskaper i Norge. Og øynene ble sakte men sikkert vendt ut over landegrensene, i første omgang mot vannkraftutbygging i Laos og Nepal.
Kraftutbyggingen i Norge ebbet ut, og Statkraft gikk over i driftens og markedets epoke. 1990 ble et veiskille. Uten utsikter til nye store vannkraftprosjekter i Norge ble det desto viktigere å effektivisere drift og linjenett og produsere strøm når den ga størst verdi.
Kraftmarkedene ble deregulert og liberalisert. En ny energilov ga i 1990 rammene for organiseringen av kraftforsyningen i Norge. Loven åpnet for et fritt kraftmarked og konkurranseutsatt kraftomsetning, mens selve kraftoverføringen fortsatt skulle være monopolbasert. Med den nye loven ble Norge en pioner innenfor liberalisering av kraftmarkedene, og Statkraft sto foran nye tider som kommersielt energiselskap og internasjonal aktør. Energiloven ga også grunnlag for en omorganisering av Statkraft.
Utbyggingen av Ulla-Førre fant sted i en brytningstid når det gjaldt synet på vannkraftanlegg i fjellheimen, og utbyggerne kjente motvinden. Men til tross for at Ulla-Førre var datidens største kraftutbygging i Norge, var utbyggingen lite omstridt i sin samtid. Ulla-Førre ble planlagt og gjennomført uten å møte særlig motstand fra natur- og miljøaktivister. Kraftanlegget omfattet fellesutbygging av en rekke vassdrag med utløp til Otra ved Kristiansand i sør og Suldalslågen ved Sand i nordvest. Anlegget omfattet totalt fem kraftverk; Hylen, Kvilldal, Saurdal pumpekraftverk, Stølsdal kraftverk og pumpe, samt Hjorteland pumpe.
Ulla-Førre ble ferdigstilt i 1988 til 7,8 milliarder kroner og var med sine 20 dammer og 125 kilometer med tunneler det største anlegget i sitt slag i Norge og Nord-Europa. Aldri før var det blitt bygget så lange tunneler med så store tverrsnitt; helt opp til 175 kvadratmeter. En fireetasjes boligblokk kunne fått plass inne i en av de største tunnelene.
Ulla-Førre
- Et av de største vannkraftanleggene i Norge og Nord-Europa
- Utbyggingen av anlegget foregikk i årene 1974-1988
- Anlegget henter vann fra et 2000 km² stort nedbørsfelt sentralt i Ryfylkheiene
- Dette omfatter blant annet den kunstige innsjøen Blåsjø, som er oppdemmet av noen av Norges største dammer
- Flere kraftverk inngår i kraftverkgruppen Ulla-Førre, blant annet Kvilldal, Saurdal, Hylen og Stølsdal
I 1986 ble Statkraftverkene skilt ut fra NVE etter lengre politisk debatt. Fra da av var Statkraft en forvaltningsbedrift underlagt Olje- og energidepartementet. En begrunnelse for utskillelsen var behovet for å styrke den interne styringen med sikte på å kunne drive mer effektivt.
Konkurransedyktige lønns- og arbeidsbetingelser var også et viktig motiv. Skiftet ble understreket med egen logo, og det friskere og mer tidsmessige navnet ”Statkraft” ble tatt i bruk. Det var viktig for det nye selskapets ledelse å fremstå som en moderne bedrift og mindre som en tradisjonell forvaltningsetat.
Samme år som den omstridte Alta-utbyggingen sto, etter omfattende vernediskusjoner, et annet kraftverk ferdig innerst i Hardangerfjorden.
Utnyttelsen av det høye vannfallet fra Hardangervidda til Eidfjord ble krevende, men Sima kraftverk fra 1980 er fremdeles et av de største vannkraftanleggene i Europa. Kraftstasjonshallen ligger 700 meter inne i fjellet og er 200 meter lang, 20 meter bred og 40 meter høy.
Alta-utbyggingen i Finnmark førte til store demonstrasjoner og ulike former for sivil ulydighet, og er kanskje den mest kjente av alle norske miljøaksjoner. De første planskisser for et kraftverk i Alta forelå allerede i 1922, men rundt 1970 startet Statkraftverkene planleggingen av det som skulle bli dagens Alta kraftverk.
Utbyggingsplanene ble raskt svært omstridt, og i 1979 eksploderte det. Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget holdt demonstrasjoner både i Oslo og i Alta, og på anleggsstedet i Alta møttes et tusentall demonstranter og flere hundre politifolk til konfrontasjon i januar og februar 1981 foran et stort oppbud av presse. Vinkelslipere ble tatt i bruk mot lenker og kjettinger, da Regjeringen bestemte seg for å sette hardt mot hardt.
Et viktig argument mot utbyggingen var samenes rett til land, vann og områder for reindrift. Høyesterett avviste imidlertid at spørsmålet om samenes rettigheter som urfolk ikke var godt nok utredet, og Alta kraftverk ble til slutt bygget og kunne starte opp driften i mai 1987. Den skjerpede miljøkampen bidro til strengere krav til vannkraftutbygging, og kraftverkets endelige utforming bar preg av de nye premissene som debatten rundt utbyggingen la. I ettertid har Alta-aksjonen blitt stående som selve symbolet på motstanden mot norsk vannkraftutbygging, i enda større grad enn Mardøla-aksjonen ti år tidligere.
Men kritiske røster hadde reist seg mot den sterke kraftutbyggingen, og nye prosjekter ble vanskeligere å gjennomføre. Utover 1980-tallet gikk investeringene i ny kraftproduksjon dramatisk ned, og det begynte å lakke mot slutten for det norske vannkrafteventyret. Det var ikke så mye vannkraft igjen å bygge ut. Og det som fantes, ble stadig vanskeligere å få lov til å legge i rør. Det norske samfunnet hadde stort sett dekket sitt kraftbehov og lot fossefall ligge urørt. For Statkraft kom stagnasjonen ganske brått, ettersom flere store prosjekter ble avsluttet noenlunde samtidig. I 1988 la Statkraft siste hånd på fire utbygginger, deriblant Alta i Finnmark og Ulla-Førre i Rogaland.
På 1960-tallet ble kraftutbyggingen mer kontroversiell, og det politiske konfliktnivået økte. Ord som naturvern, økologi og miljøpolitikk dukket opp, og natur- og miljøvernere aksjonerte mot utbygginger.
Da det ble kjent at den spektakulære Mardalsfossen i Eikesdal i Møre og Romsdal skulle legges i rør, samlet miljøaktivister seg sommeren 1970 for å stanse anleggsmaskinene. Med paroler som “Stans anleggsarbeidet” og “Mardøla skal fortsatt renne til Eikesdalen” tok demonstrantene plass i en teltleir i fjellheimen mellom Nesset og Rauma kommuner. De boltet seg fast til fjellet og lenket seg sammen for å stanse anleggsmaskinene. Den sivile ulydighetsaksjonen, inspirert av Gandhis ikkevoldsfilosofi, klarte å blokkere for anleggsmaskinene en hel måned og fikk betydelig medieoppmerksomhet både i Norge og resten av Europa.
Til tross for motstanden ble vassdraget til slutt utbygget, men Mardøla-aksjonen skapte en bredere debatt om kraftutbygging sett opp mot hensynet til natur og miljø. Etter aksjonen kom nye definisjoner av hva naturvern innebar. Biologiske, økologiske og estetiske verdier ble mer vektlagt, og lokale hensyn fikk en større rolle i planleggingen av kraftutbygging. Mardøla-aksjonistenes bruk av sivil ulydighet, og kravet om å bevare urørt natur, ble stående som en viktig symbolhendelse, bare overskygget av Alta-aksjonen ti år senere.
Mardøla-aksjonen
- Mardøla-aksjonen var flere mindre aksjoner sommeren 1970 mot kraftutbygging i Eikesdal i Møre og Romsdal
- Aksjonen var en viktig symbolhendelse for betydningen av å ta vare på urørt natur
- Aksjonen ble særlig kjent på grunn av den høye Mardalsfossen som skulle legges i rør
- Det ble utbygging av vassdraget, og Mardalsfossen er tørrlagt det meste av året
- Noen uker i turistsesongen hver sommer åpnes fossen til nær opprinnelige vannføring
På 1960-tallet ble kraftutbyggingen mer kontroversiell, og det politiske konfliktnivået økte. Ord som naturvern, økologi og miljøpolitikk dukket opp, og natur- og miljøvernere aksjonerte mot utbygginger.
En av årsakene til engasjementet var de store og ofte lite skånsomme kraftutbyggingene i de første etterkrigsårene. Den norske fjellheimen var full av steder der kraftutbyggingen hadde laget stygge sår i landskapet, og flere lokalsamfunn opplevde store konsekvenser av utbyggingen. Fra midten av 1960-årene økte protestene og demonstrasjonene mot kraftutbygging i omfang og styrke, ikke minst mot Statens egne planer for nye anlegg. Ungdom aksjonerte mot ny utbygging, og hensynet til natur og miljø kom for alvor inn i lovverket og fikk sine egne institusjoner i statsapparatet. Den viktigste institusjonen var Miljøverndepartementet, som ble etablert i 1972. Natur- og miljøvern fikk stadig større innflytelse både på hvilke vassdrag som skulle bygges ut, og på planleggingen av den enkelte utbygging.
Behovet for kraft var akutt på 1950-tallet, og et enstemmig Storting vedtok i 1956 å starte opp denne utbyggingen i Telemark, finansiert gjennom stat, kommuner, industri og lån i Verdensbanken. I 1961 sto Tokke I ferdig, og i 1964 var mesteparten klart i den store Tokke-utbyggingen som omfattet en rekke kraftverk bygget med tanke på samkjøring. Dette var landets mest omfattende kraftutbygging så langt, og med sine enorme dimensjoner ble Tokke et symbol på hva Norge kunne klare av ingeniørbragder.
De vannførende tunnelene hadde et tverrsnitt på opptil 75 kvadratmeter, det ble anlagt 15 dammer og 16 magasiner. Den største av dammene, Songadammen ved Hardangervidda, hadde en overflate på hele 30 kvadratkilometer. Det var et nasjonalt løft. Kraftproduksjonen ved Tokke-verkene skulle brukes til alminnelig forsyning og var stor nok til å dekke hele Oslos behov for strøm. Men det hadde sin pris. Kraftverket kostet til sammen rundt én milliard kroner. Den største andelen ble finansiert av Verdensbanken, som på den tiden definerte Norge som et slags u-land. Tokke ble prøvesteinen på Verdensbankens vilje og evne til å låne ut penger til kraftutbygging i Norge.
Tokke vil få stor betydning for økonomien i Norge, og som et lite land har vi grunn til å være stolte av dette kjempeprosjektet.
EINAR GERHARDSEN, STATSMINISTER
Da statsminister Einar Gerhardsen offisielt startet turbinene i 1961, var anlegget det største i Nord-Europa. Kraftstasjonen fremsto som et teknologisk underverk. Herfra ble først seks, senere åtte, kraftverk samkjørt og kontrollert fra én driftssentral og ett og samme rom - utstyrt med norsk datateknologi. Til tross for en høy prislapp viste Tokke seg raskt å være lønnsomt. Hele utbyggingen resulterte i at strømproduksjonen i landet økte med ikke mindre enn 10 prosent.
Tokke-anleggene
- Åtte vannkraftverk i Tokke kommune i Telemark fylke
- Ble bygd ut i fire etapper i perioden 1959-1979.
- Ligger i den øverste vestre grenen av Skiensvassdraget
- Utnytter fallet på 1000 meter fra Hardangervidda ned til Bandak
Kraftverket Røssåga ble bygget for å gi elektrisk strøm til industrireising i Mo i Rana i Nordland, men allerede i byggeperioden ble det klart at behovet var større enn først antatt. Som følge av det ble også utbygging av Øvre Røssåga satt i gang. Hele kraftanlegget kom i drift i årene fra 1955 til 1958. Den første utbyggingen i 1954 var knyttet opp mot drift av jernverket i Mo i Rana og alminnelig el-forsyning til 19 kommuner i Midt-Helgeland. I 1960-årene kom i tillegg aluminiumverket i Mosjøen som en stor forbruker av kraft. I sum representerte Røssåga-anleggene store anleggstekniske fremskritt.
Nytt anleggsutstyr revolusjonerte anleggs- og tunneldriften og stilte arbeidere og ledere overfor nye utfordringer. Ledelsen på anlegget berømmet de lokale anleggsarbeiderne for å tilegne seg kunnskap og lære seg å bruke det nye utstyret raskt og effektivt. Utbyggingen sysselsatte på det meste mer enn 1100 personer, og i driften gikk det tre skift i døgnet. Anlegget fikk landets første kvinnelige hjullastkjører, men ellers var anleggsarbeidet forbeholdt menn, mens kvinnene jobbet i brakkene. Arkitektonisk tilhører Nedre Røssåga trenden i etterkrigstidens arkitektur, med trekk fra 1930-tallets funksjonalisme.
Røssåga-anleggene
- Røssåga-kraftverkene ligger i Hemnes kommune i Nordland fylke
- Kraftverkene ble bygget ut fra 1955-1958
- Øvre Røssåga utnytter fallet mellom Røssvatnet og Stormyrbassenget
- Nedre Røssåga utnytter fallet mellom Stormyrbassenget og Korgen
Staten kom inn som eier og utbygger av Aura kraftverk i Møre og Romsdal i 1946, men det var ikke før i 1951 at Stortinget vedtok å bygge ut Aura kraftverk i full skala. Behovet for elektrisk kraft til industri og husholdninger hadde nærmest eksplodert etter krigen, og Staten hadde dårlig tid med å få Aura-verket ferdig. Det måtte stå klart allerede i 1954, for da trengte nye Sunndal Verk, senere Hydro Aluminium, store mengder kraft til produksjon av aluminium på Sunndalsøra.
Aura kraftverk ble åpnet i 1953 etter en byggeperiode på totalt åtte år og var ett av etterkrigstidens første store byggeprosjekter. Men landets midler var knappe etter krigen, og kraftverket ble bygget med midler fra Marshallhjelpen, som USA lanserte i 1947 for å støtte gjenreisingen i etterkrigstidens Europa. Aura var også det første statlige kraftanlegget der maskinsalen var lagt inne i fjellet. Arkitektonisk sett er anlegget representativt for mange av etterkrigstidens anlegg, med en enkel utvendig portalbygning og mer storslåtte maskinsaler inne i fjellet.
Tre av de største vannkraftanleggene som ble påbegynt i denne perioden, var Aura-utbyggingen i Møre og Romsdal, Røssåga-anleggene i Nordland og Tokke-anleggene i Telemark. Den kraftkrevende industrien ga arbeidsplasser og valutainntekter. Vannkraften var arvesølvet som gjorde storsatsingen på industri mulig, og Staten la til rette for rikelig tilgang på rimelig kraft til metallurgisk og elektrokjemisk industriproduksjon.
De store kraftverkene hadde så langt blitt oppført som monumentale katedraler med fantastisk arkitektur, godt ruvende i naturlandskapet ved fosser og elver. Men den teknologiske utviklingen gjorde at anlegg som ble planlagt og bygget i denne perioden, antok helt nye dimensjoner. Fra 1950-tallet ble de store anleggene skjult inne i fjellet, først og fremst av beredskapshensyn. Minnene fra krigen var nære, men det var også langt mer rasjonelt med tunnelsjakt i fjell fremfor rørgater utenpå fjellet. Skiftet representerte en enorm utvikling i teknologi og avansert ingeniørkunst. Fjellanlegg med store maskinhaller ga arkitektene helt nye utfordringer. Maskinhallene ble mange steder monumentale slik de var også på de gamle kraftstasjonene, mens kraftverkets ytre bygning, portalbygningen, ofte fikk en heller enkel utforming. Aura kraftverk er et av disse anleggene.
Store ambisjoner, store anlegg, store maskiner og behovet for å skaffe kraft til det som samtiden kalte storindustrien, preget etterkrigstidens statlige kraftengasjement. Mange lokalsamfunn måtte også håndtere store omveltninger og utfordringer. Men til gjengjeld ga det også betydelige ringvirkninger.
Etter krigen tok Staten over en rekke av de store kraftverkene som den tyske okkupasjonsmakten hadde bygd eller påbegynt byggingen av. En rekke vedtak i Stortinget la til rette for at storindustrien skulle få mye og billig kraft. Landet skulle bygges, og kraftkrevende metallurgisk og elektrokjemisk industri skulle sørge for både eksportinntekter og arbeidsplasser. Kraftverk som Mår ved Rjukan og Tyin i Årdal ble raskt fullført for å sikre kraftforsyning til henholdsvis gjødsel- og aluminiumproduksjon for eksport. Landet var inne i en epoke preget av sterk ekspansjon. Statens andel av kraftproduksjonen i Norge økte raskt, fra 10 prosent i 1945 til 27 prosent i 1965.
1895 - 1945:
Starten på krafteventyret
Vannkrafteventyrets pionertid på slutten av 1800-tallet var preget av kapital og spekulasjon, djerv ingeniørkunst og viktige politiske beslutninger. Fossefall ble kjøpt, utbyggingen av kraftverk skjøt fart og lover ble vedtatt for å sikre mest mulig nasjonal råderett over de nye rikdommene.
En sterk økonomisk nedgang slo hardt inn over Norge i mellomkrigstiden, da verdensdepresjonen spredte seg. I tiåret 1920-1930 falt industriproduksjonen med 30 prosent. Den svakere veksten i strømforbruket utover på 1930-tallet rammet Statens kraftverk særlig hardt.
Nore kraftverk på Østlandet og Glomfjord kraftverk i Nordland gikk med store tap nesten gjennom hele mellomkrigstiden. Dette bidro ikke så overraskende til at statens engasjementet etter hvert mistet sin politiske legitimitet. Som et resultat av dette bygget Staten bare to kraftverk I tillegg til Hakavik i perioden fra 1920 til 1940; det rent statlige Nore-anlegget i Buskerud og Solbergfoss i Glomma i Østfold i samarbeid med Kristiania kommune.
Kraftverket Hakavik ble bygget på østsiden av innsjøen Eikeren i 1922, for å levere strøm til Drammensbanen. Dette var den første statlige elektrifiseringen av jernbanen i Norge, og en viktig milepæl i norsk historie. I utbyggingsperioden gikk det livlig for seg med streiker, slagsmål, vareknapphet, attentat, rasjonering og prisstigning. Tross dyrtid, verdenskrig og andre tumulter kom de første aggregatene i drift i mai 1922. Det fjerde og siste av aggregatene kom i drift i mars 1936, da også banestrekningen mellom Drammen og Kongsberg ble elektrifisert.
Selve kraftstasjonen, som lenge var Statkrafts minste, er oppført i teglstein og har en forenklet og monumentalt utformet bygningskropp i nyklassisisme. Som andre samtidige kraftverk er bygningsvolumet stort. Maskinsalen, stasjonens sentralrom, har høye, rutete og rundbuete vinduer. Østgavlen mot innsjøen viser fortsatt tysk kamuflasjemaling fra andre verdenskrig. Kamuflasjen skulle beskytte bygget under krigen og understreker stasjonens viktighet for infrastrukturen på Østlandet. At kraftverket ble tatt av flybårne tyske tropper allerede 9. april 1940, understreker også hvilken betydning kraftverket hadde.
Hakavik kraftverk
- Ligger ved Eikeren i Øvre Eiker i Buskerud
- Ble bygget i 1922
- Består av fire aggregater, men bare to er i drift i dag
- Produserer ”jernbanestrøm”
- Leverer strøm over tre ”jernbanekraftledninger” til Asker, Skollenborg og Sande
- Et nytt aggregat er under planlegging i det gamle kraftverket
Etter Statens store satsing på kraftutbygging på Nore og i Glomfjord oppsto behovet for å samordne forvaltningen i saker som omhandlet vassdrag og elektrisitet. I 1921 ble Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) etablert og fikk ansvar for utbygging og drift av Statens kraftverk.
Storslagen natur med fossefall og blinkende fjellsjøer er noe av det Nore kunne by på. Her rant Numedalslågen, som fikk vannet sitt fra store deler av Hardangervidda. Det var noe av denne vannføringen som skulle temmes og gjøres om til elektrisitet til alminnelig forsyning på Østlandet. Nore kraftverk - en katedral av en kraftstasjon i nyklassisistisk stil - sto ferdig i 1927. I 1928 ble de første aggregatene satt i drift.
Nore 1 var et av de første statlige utbygde kraftanleggene for alminnelig forsyning til byer som Tønsberg og Oslo.
Ved utbyggingens begynnelse var det bare et par mindre gårder på Rødberg øverst i Numedal. Dagens tettsted er en følge av utbyggingen og driften av kraftverket. Utbyggingsperioden var langvarig, og i 1921 var om lag 1300 personer engasjert i arbeidene. Dette bød til tider på store sosiale utfordringer i en økonomisk vanskelig tid, og kom blant annet til uttrykk ved todelt skolegård mellom bygdas egne og utbyggernes barn. Tilflyttingen krevde også at det ble bygget en rekke provisorier, som skoler, boliger, butikker og sykehus.
Kraftstasjonen Nore 1 ble satt opp med såkalt utendørsanlegg for brytere og trafoer og var et foregangskraftverk på grunn av den høye spenningen på overføringslinjene. Stilmessig viser bygningen et tverrsnitt av ulike stilarter; den peker fremover ved å være oppført i malt, plasstøpt betong, med forskalingsmerkene som en del av det dekorative uttrykket. Utformingen av enkelte vinduer og dørblad på stasjonsbygningen peker fremover mot funksjonalismen. Enkelte lampetter i interiøret er nær jugendaktige, mens maskinsalen har en klassisk tempelgavl. Kraftverkene står den dag i dag som en bauta over statlig kraftutbygging.
Nore-utbyggingen
- Nore kraftverk består av de to vannkraftverkene Nore 1 og Nore 2
- Ligger i Nore og Uvdal i Buskerud
- Nore I utnytter fallet mellom Tunnhovdmagasinet og Rødberg sentrum
- De første aggregater satt i drift i 1928
- Kraftverket ble ferdig utbygget i 1955
- Et nytt kraftverk i fjellet bak det gamle kraftverket Nore 1 er under planlegging
Glomfjord kraftverk ligger naturskjønt til innerst i Glomfjorden i Meløy kommune i Nordland. Fykanåga, elven fra Storglomvatnet og ned til Glomfjorden, ble tidlig ansett å være en gunstig kraftkilde til produksjon av elektrisitet, og fallrettighetene ble første gang kjøpt i 1898. De opprinnelige utbyggerne gikk imidlertid konkurs, og Staten kjøpte boet i 1918 for å produsere strøm til industrireising i Glomfjord og senere i Mo i Rana. Anlegget er det første statlige kraftanlegget bygget for industriformål.
Staten inngikk en avtale om å levere strøm til sinkproduksjon ved Glomfjord Smelteverk A/S, og i 1920 kom de to første aggregatene i gang. I 1922 ble det tredje aggregatet igangsatt. Planene var, som på Rjukan, å etablere et komplett lokalsamfunn basert på vannkraft og storindustri.
Glomfjord ble omtalt som ”det nye Rjukan” og ble formet etter 1920-tallets byidealer med all nødvendig infrastruktur.
Både bygninger og anlegg fikk høy arkitektonisk kvalitet. Den katedrallignende bygningen ble tegnet av arkitekt Olaf Nordhagen, som også sto bak Hydros kraftstasjon Vemork på Rjukan og restaureringen av Nidarosdomen i Trondheim. Den sakrale og monumentale utformingen som de første norske kraftverkene i Norge fikk, sier sitt om betydningen de ble tillagt i samtiden. Kraftverkene ble arkitektoniske samtidssymboler for nasjonsbygging, menneskets seier over naturen, modernitet og fremskritt. Men kraftverkene har ikke bare stor arkitektonisk verdi. De er også monumenter over vår felles historie. Det var vannkraft som skapte det moderne Norge.
Glomfjord kraftverk
- Ligger i Meløy kommune i Nordland
- Utnytter et fall på 464 meter mellom Nedre Navarvatnet og havnivå
- Første byggetrinn ble ferdigstilt i 1920
- Deler av aggregat og rørgater ble sprengt i en sabotasjeaksjon i 1942
- Hele utbyggingen sto ferdig i 1950
- Skapte grunnlaget for industrisamfunnet Glomfjord
- Et nytt minikraftverk ble satt i drift inne i den gamle kraftstasjonen i 2014.
Dette var gjennombruddsperioden for Norge som et industrialisert samfunn, og bærebjelken var storproduksjon av elektrisk energi. Det var ikke noen konsistent plan bak alle Statens oppkjøp av fallrettigheter. Viktige motiver var mistro til utenlandsk storkapital og frykt for at industrien skulle få monopol på kraftforsyningen. Den unge nasjonen Norge tok sats gjennom omfattende industribygging.
Den store vannkraftbyggingen viste ingeniørkunst på sitt beste, og vannkraften bidro til å løfte det norske folket ut av fattigdom. Men skiftende økonomiske tider preget årene for det tidlige statskraftengasjementet. Ambisiøse kraftverkplaner som ble utarbeidet i oppgangstider, skulle senere virkeliggjøres i nedgangstider. Politikernes oppslutning om den statlige kraftutbyggingen svingte fra full oppslutning tidlig i perioden til betydelig skepsis mot slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet.
Mest kjent av oppkjøperne var Sam Eyde, som i 1905 grunnla Norsk Hydro og trengte store mengder elektrisk kraft til å binde nitrogen fra luften og produsere kunstgjødsel i stor skala. Andre oppkjøpere var spekulanter som selv ikke ville bygge kraftverk, men bare selge rettighetene videre med god fortjeneste. Kjente stortingsfolk tok til orde for at Staten måtte forhindre spekulasjon og utenlandsk overtakelse og sikre nasjonens interesser gjennom lovreguleringer, også for å verne kjente fossefall til beste for turismen.
Det hadde gått rykter om at et engelsk syndikat skulle overta Norefallene i Numedal i Buskerud. Det gjorde at Stortinget i 1906 vedtok en lov som skulle sikre statlig oppkjøp av vassdraget i Nore. Denne første av de såkalte panikklovene bestemte at eiendomsrett eller bruksrett til vannfall ikke kunne erverves av andre enn stat og kommuner uten konsesjon fra Kongen i statsråd. Gjennom tiåret som fulgte kom en serie lover, konsesjonslovene, som alle hadde til hensikt å sikre nasjonalt eierskap. I tillegg ble det bestemt at fallrettigheter som var eid av private, skulle hjemfalle (tilbakefalle) til Staten etter en viss periode.
Vannkraft har alltid vært omgitt av mange og sterke økonomiske og politiske interesser, samtidig som forvaltningen av den for mange symboliserer noe genuint og positivt norsk. Det er ikke tilfeldig at vannkraft allerede tidlig på 1900-tallet fikk betegnelsen «Norges arvesølv». Oppfatningen var at vannkraftressursene tilhørte samfunnet, og at offentlig eierskap var den beste måten å sikre at samfunnet fikk glede av denne ressursen.
Konsesjonslovene
- Skulle sikre nasjonalt eierskap til norske vassdrag
- Den første av de såkalte panikklovene ble vedtatt av Stortinget i 1906 og senere utvidet i 1909 og 1917
- Skulle regulere adgangen til oppkjøp av vassdrag og i praksis stoppe store utenlandske firma fra å kjøpe opp og kontrollere norske naturressurser
- Lovene bestemte at eiendomsrett eller bruksrett til vannfall ikke kunne erverves av andre enn stat og kommuner uten konsesjon fra Kongen i statsråd
- Fallrettigheter som var eid av private, skulle dessuten hjemfalle til Staten etter en viss periode
Den norske stat ble 30. mai 1895 for første gang eier av rettigheter til et vannfall, da Paulenfoss i Otra-vassdraget i Vest-Agder ble kjøpt fra grunneieren for 23.245 kroner.
Den som eier grunnen langs en norsk elv, eier også den samme delen av elven. Denne særskandinaviske, private eiendomsretten åpnet for at elver og fosser i prinsippet kunne selges som all annen fast eiendom. Selv ble Staten for første gang eier av rettigheter til et vannfall 30. mai 1895, da Paulenfoss i Otra-vassdraget i Vennesla i Vest-Agder ble kjøpt fra grunneieren for 23.245 kroner. Hensikten var å skaffe strøm til å drive jernbane i Setesdal. Tro på moderne teknologi og elektrifisering av jernbanen var en viktig drivkraft bak kjøpet av Paulenfoss. Kjøpet regnes som starten på det som i dag er Statkraft.
"Vandkraft, der nu i afsideliggende dalfører spildes uden nogensomhelst værdi, vil uten tvivl i fremtiden kunde udnyttes til drift af industrielle anlæg, drift af jernbaner, belysning og fremstilling af metaller."
GUNNAR KNUDSEN I ET BREV TIL STORTINGET I 1892
Paulenfoss
- Staten kjøper Paulenfoss i Vest-Agder 30. mai 1895
- Prislappen var 23.245 kroner
- Formålet var elektrifisering av Setesdalsbanen
- Kjøpet ble starten på det som i dag er Statkraft