Historien vår

Året 2020 var et år for feiring i Statkraft. 125 år etter den norske stats første erverv av rettigheter til fossen Paulenfoss i Agder fylke, rangerte Statkraft som Europas største produsent av fornybar kraft og var blant de ti største i verden.

Første milepæl i jubileumsåret var åpningen av Moglicë vannkraftverk, som ble satt i drift i første halvår av 2020. Moglicë var det andre vannkraftverket i Devoll-prosjektet i Albania. Med det nye vannkraftverket i drift, i tillegg til Banjë-kraftverket, sto Statkraft for 17 prosent av landets kraftproduksjon og fikk en ytterligere styrket posisjon i Europa. 

Støttet av ny forretningsutvikling innenfor biodrivstoff, elbillading, datasentre og hydrogen var Statkraft godt på vei til å bli et av verdens absolutt ledende fornybarselskaper. Selskapet fortsatte å gå foran i det grønne skiftet mot en verden som baserer seg på bruk av fornybar energi.

Chile er et viktig marked for Statkraft, i tråd med selskapets vekststrategi. Økende etterspørsel etter fornybar kraft og muligheter for utvikling av vann-, vind- og solkraft gjør Chile attraktivt for Statkraft.

Los Lagos vannkraftverk ligger ved elven Pilmaiquén, nedstrøms Statkrafts vannkraftverk Rucatayo.

I 2019 la Statkraft til rette for Googles kjøp av en stor tomt i Skien, ferdig utviklet av Statkraft med reguleringsplaner og konsesjon for elektrisk tilknytning. Statkraft skal samarbeide videre med Google om den grunnleggende infrastrukturen for et eventuelt fremtidig datasenter på stedet.

Statkraft utvidet sin vindkraftvirksomhet utenfor Europa ved kjøp av vindprosjekter i Chile og Brasil.

Solparken Lange Runde i Nederland ble offisielt åpnet i februar 2018 og var landets største solkraftanlegg, med en årsproduksjon som tilsvarer strømforbruket til 4000 husstander. I India innviet Statkraft et solkraftanlegg på fabrikkområdet til SRF Limited i Tamil Nadu. I november satte Statkraft en solpark i drift ved Dörverden vannkraftverk i Tyskland.

For å sikre nye inntektsstrømmer inngikk Statkraft flere langsiktige kraftkjøpsavtaler (PPA) med solenergiutviklere og industrikunder i Europa, inkludert en avtale med BayWa r.e. om strømleveranser fra Don Rodrigo solparker ved Sevilla til det spanske markedet.

I 2019 inngikk Statkraft en avtale med Norwegian Ocean Sun AS om å etablere et flytende solcelleanlegg på reservoaret til Banjë vannkraftverk i Albania. Prosjektet skal demonstrere at flytende solkraftanlegg er en levedyktig løsning.

Statkraft fortsatte sin oppbygging innenfor solkraft ved å overta en portefølje på ni solprosjekter i Irland i 2019.

I 2017 fullførte Statkraft byggingen av Andershaw vindpark i Skottland. Året etter utvidet selskapet sin vindkraftportefølje på de britiske øyer ved å overta den irske og britiske vindkraftvirksomheten til Element Power Group. Transaksjonen styrket Statkrafts posisjon i Storbritannia og ga tilgang til omfattende vindkraftutvikling i Irland, et av selskapets utpekte vekstmarkeder for vindkraft på land. Byggingen av Kilathmoy vindpark sørvest i Irland startet i 2018.

I tillegg ble den første av de seks vindparkene i Fosen-utbyggingen i Midt-Norge ferdigstilt i 2018. Den offisielle åpningen av Roan vindpark, Norges største vindkraftanlegg, fant sted i 2019. Storheia og Hitra kom i drift i 2019, mens de siste tre vindparkene Geitfjellet, Harbaksfjellet og Kvenndalsfjellet ble ferdigstilt i 2020. Den fullførte Fosen-utbyggingen vil være Europas største landbaserte vindkraftanlegg.

Som fortsettelse av rehabiliteringsarbeidene som ble igangsatt i 2014, valgte Statkraft å investere i oppgradering av Øvre Røssåga vannkraftverk i Nord-Norge for å utnytte dets potensial fullt ut.

Statkraft utvidet også sin vindkraftkapasitet på land i Europa. I Skottland startet byggingen av vindkraftparken Andershaw, som ble satt i drift i 2017, og i Sverige ble byggeprosjektene for vindkraft avsluttet med ferdigstillelsen av Björkhöjden vindpark.

I Sør-Amerika gikk Statkraft aktivt inn for å styrke sin posisjon som en ledende internasjonal leverandør av fornybar kraft. Cheves vannkraftverk ble åpnet i Peru og økte Statkrafts samlede årsproduksjon av fornybar kraft i landet til om lag 2,5 TWh. Statkraft fortsatte ekspansjonen i Sør-Amerika gjennom anskaffelser av vannkraftanlegg i Chile og Brasil.

Ferdigstillelsen av det nye Kargi vannkraftverket i Tyrkia markerte en viktig milepæl for Statkrafts tilstedeværelse i landet. Med kraftverkene Cakit og Kargi i drift sto Statkraft for mer enn én prosent av Tyrkias årlige vannkraftproduksjon.

Statkrafts ambisjon er å styrke posisjonen som en ledende internasjonal leverandør av ren energi.

I 2014 ble SN Powers aktiviteter i Sør-Amerika og Sør-Asia integrert i Statkraft, og Statkraft solgte kraftverk i Finland og andeler i vindkraft i Storbritannia. I Norge ble en byttehandel av vannkraftanlegg gjennomført, og nye vannkraftverk og fjernvarmeanlegg ferdigstilt. Samtidig ble nye vindparker satt i drift i Sverige og Storbritannia. Det var også stor aktivitet innen rehabilitering og oppgradering av eldre vannkraftanlegg i Norge og Sverige, og Statkraft hadde en rekke vannkraftverk under bygging internasjonalt.

Arbeidet med å rehabilitere kraftverket Tysso II i Vestland startet i 2015, samt modernisering av Lio kraftverk i Tokke i Telemark. Utbedringer av Mågeli kraftstasjon og Skjeggedal pumpestasjon ble også gjennomført. Store rehabiliteringer i Eiriksdal, Makkoren og Nedre Røssåga ble senere fullført, og Øvre Røssåga stod for tur. Planleggingen av oppgraderingen av Nore startet, og byggingen av et nytt kraftverk, Ringedalen kraftverk i Ullensvang kommune, ble besluttet gjennomført.

Statkrafts strategi er å utvikle og vedlikeholde norsk vannkraft gjennom lønnsomme og miljøvennlige utbygginger og rehabiliteringer.

Devoll-prosjektet var en viktig del av Statkrafts investeringer i internasjonal vannkraft, både for å bidra til fornybar energi og utvikling i Albania og for å styrke Statkrafts posisjon som Europas største fornybarprodusent. Banjë vannkraftverk i Albania kom i drift i 2016, og Moglicë i 2020.

Målet med intensjonsavtalen fra 2013 var å skape et ledende internasjonalt vannkraftmiljø basert på Statkraft, SN Power og datterselskapet Agua Imara, som ble etablert av SN Power og Norfund i 2009. Statkraft integrerte virksomhetene i Peru, Chile, Brasil, India og Nepal i sin portefølje, mens SN Power og Agua Imara ble slått sammen til én organisasjon for å fortsette utviklingen av vannkraftprosjekter i fremvoksende markeder i Mellom-Amerika, Afrika og Sørøst-Asia. I 2017 solgte Statkraft sine eierandeler i SN Power til Norfund, mens Norfund solgte sine eierandeler i Statkraft IH AS (SKIHI) til Statkraft. Etter restruktureringen har Statkraft fortsatt å utvikle vann- og vindkraft i Sør-Amerika og India, og har også utvidet virksomheten i disse markedene til å inkludere energihandel.

Siden begynnelsen av 2000-tallet har vindkraft vesentlig bidratt til økningen i fornybar kraftproduksjon i verden. Statkraft og Statoil gikk sammen som likestilte partnere for å bygge Sheringham Shoal, med mål om å kombinere Statkrafts kraftmarkedskompetanse med Statoils offshorekompetanse.

Utbyggingen startet i 2010, og resultatet ble imponerende. Ferdigstilt var Sheringham Shoal verdens tredje største offshore vindpark, med 88 vindmøller med 80 meter høye turbintårn og 52 meter lange rotorblad. De enorme vindturbinene står spredt over et åpent havområde på 35 kvadratkilometer og kan forsyne 220 000 britiske husstander med ren energi. Kronprins Haakon åpnet parken 27. september 2012. Statoil og Statkraft samarbeidet også om havvindparken Dudgeon, omtrent 20 kilometer nordøst for Sheringham Shoal, hvor Masdar også var partner.

Dudgeon skulle kunne gi fornybar strøm til ytterligere 400 000 britiske husstander. I 2015 besluttet Statkraft å stanse investeringer i offshore vind og solgte alle eierandelene sine ved utgangen av 2017.

Våren 2005 besluttet Statkraft å bygge to gasskraftverk i Tyskland: Knapsack med en effekt på 800 MW utenfor Köln og Herdecke på 400 MW sør for Dortmund. Knapsack skulle bygges og eies av Statkraft alene, mens Herdecke var et samarbeidsprosjekt med det tyske energiselskapet Mark-E. Investeringene i gasskraft i Tyskland var de største for Statkraft siden utbyggingen av vannkraftverk i Norge på begynnelsen av 1990-tallet. Egen kraftproduksjon på Kontinentet skulle støtte handelsvirksomheten ved kontorene i Düsseldorf og Antwerpen.

Begge verkene startet opp høsten 2007 og ble feiret som en milepæl. Statkraft hadde tidligere bare eid produksjon i Norden, men nå posisjonerte selskapet seg på det europeiske kontinentet med mål om videre utbygging. Mange mente at gasskraft ville få en sentral rolle som overgangsløsning mot fornybarsamfunnet, da gasskraft er langt renere enn kullkraft.

Det tyske gasskraftengasjementet markerte et skifte i Statkrafts vekststrategi. Fra 2005 satset selskapet mer på organisk vekst, altså utbygging av produksjon i egen regi, og mindre på fusjoner og oppkjøp. Investeringene i gasskraft på 2000-tallet skulle vise seg å bli blant selskapets minst lønnsomme.

Gasskraftverk

• Har de laveste CO2-utslippene av alle kraftverk som er basert på fossile brensler
• Kan erstatte langt mer forurensende elektrisitetsproduksjon basert på olje og kull
• Genererer elektrisitet ved hjelp av gassturbiner og dampturbiner
• Statkraft eier gasskraftverk i Tyskland og har eierandeler i verk i Tyskland og Norge

Området skulle identifisere og vurdere miljøvennlige energiformer og -prosjekter i Europa som Statkraft kunne engasjere seg i. Etableringen var en del av en større omorganisering med mål om å samle miljøene og menneskene som arbeidet med nye teknologier og forretningsutvikling, samt å satse tyngre på organisk vekst. Ny Energi kartla investeringsmuligheter i Europa, og resultatene forelå på forsommeren 2005. Arbeidsgruppen vurderte tre energikilder – vind, vann og gass – i tråd med Statkrafts miljøprofil. Vind og vann var rene og fornybare, mens gass, selv om det ligger i en gråsone, er langt renere enn kull.

I 2002 kunne kong Harald klippe snora og erklære første byggetrinn av Norges største vindpark for åpnet på øya Smøla, tre mil nord for Kristiansund i Møre og Romsdal. Det var en milepæl som ble feiret med brask og bram. 20 vindmøller med opptil 70 meters høyde og vingespenn på inntil 80 meter skulle forsyne om lag 6000 husstander med elektrisitet.

"Selve utbyggingen og alt den førte med seg har skapt en ny giv og optimisme for hele øya."

- Tidligere Smøla-ordfører Iver Nordseth

I 2005 åpnet statsminister Gro Harlem Brundtland trinn 2 av vindparken. I dag består parken på Smøla av totalt 68 vindmøller og har en årlig kraftproduksjon på 450 GWh, noe som tilsvarer gjennomsnittsforbruket til 22 500 norske husstander. På gode vinddager kan Smøla vindpark alene forsyne hele Møre og Romsdal fylke med strøm. Smøla ble starten på Statkrafts satsing på nyinvesteringer i vindkraft. Senere ble det satset ytterligere i Norge, samt i Sverige og Storbritannia, både til lands og til havs.

Vindkraft er en av de mest miljøvennlige formene for storskala kraftproduksjon som finnes, og Norge hadde enorme vindressurser som nesten ikke var utnyttet. Vindkraft skulle skape lokale, nasjonale og internasjonale arbeidsplasser og gi inntekter til fellesskapet. Vindparken på Smøla var selv et bevis på dette; den ga Smøla kommune en real vitamininnsprøytning. Folketallet og antallet arbeidsplasser steg, og antallet sengeplasser til leie økte parallelt. For Smøla ble vindparken en turistattraksjon.

I en undersøkelse i 2007 svarte 72 prosent av innbyggerne på øya at de hadde et positivt syn på vindparken, og de var stolte av den. I 2004 ble Hitra vindpark åpnet i Sør-Trøndelag, og i 2006 meldte Kjøllefjord vindpark i Finnmark seg på. I 2015 hadde Statkraft til sammen 109 vindmøller i Norge.

SN Power var en videreføring av Statkrafts satsing fra 1990-årene med prosjekter i Laos og Nepal. Etableringen av SN Power revitaliserte satsingen på vannkraft utenfor Europa. Selskapet skulle spesialisere seg på vannkraftutbygging i fremvoksende markeder, med Latin-Amerika og Asia som interessante satsingsområder.

Disse regionene hadde stort potensial for vannkraft, men bare en liten andel var bygget ut. I løpet av de første årene etablerte SN Power seg i Chile, Peru, India og Filippinene, både gjennom bygging av ny vannkraft og oppkjøp av eksisterende kraftverk. SN Power skulle holde høye sosiale, etiske og miljømessige standarder og unngå kontroversielle prosjekter, noe som påvirket hvilke vannkraftprosjekter selskapet kunne gå inn i.

I utgangspunktet skulle det ikke investeres i magasinkraftverk, som dominerte i Norge, fordi det ofte kunne innebære neddemming av større områder, flytting av bebyggelse og inngrep i vannføringen i vassdrag. Det skulle primært satses på såkalte «run of river»-kraftverk, som utnyttet den naturlige vannføringen i vassdragene.

SN Power skulle ikke bare generere inntekter til eierne, men også bidra til bærekraftig sosial og økonomisk utvikling i fremvoksende markeder. Selskapet skulle holde høye standarder for helse, miljø og sikkerhet, og anvende de samme standardene internasjonalt som Statkraft gjorde i Norge. «Powering development» var en formulering som ble mye brukt i den tidlige promoteringen av selskapet. Med SN Power fikk satsingen utenfor Europa en sentral plass i selskapets strategi. I dag utvikler Statkraft vann- og vindkraft i land som Peru, Chile, India, Nepal, Brasil og Tyrkia.

SN Power

• Opprettet i 2002 av Statkraft og det statlige utviklingsfondet Norfund.
• Skulle bidra til økonomisk vekst og bærekraftig utvikling i nye og fremvoksende markeder.
• Skulle spesialisere seg på vannkraftutbygging i fremvoksende markeder.
• Satset primært på elvekraftverk.
• Ble omstrukturert i 2013, og kraftverkene i Chile, Peru, India, Nepal og Brasil ble integrert i Statkraft.

På begynnelsen av 2000-tallet hadde Statkraft allerede en bred portefølje av vannkraft, vindkraft, gasskraft og fjernvarme, men det lå store planer om nye oppkjøp og fusjoner i Nord-Europa og andre deler av verden på bordet.

Tendensen i Europa var at store kraftselskaper søkte seg sammen i enda større enheter, med en utbredt forestilling om at størrelse var nødvendig for å overleve og lykkes. Litt forenklet var det to muligheter: å spise eller bli spist.

Denne logikken påvirket også Statkraft, som ikke ønsket å bli et marginalisert energiselskap i Europas ytterkant. Tvert imot gikk selskapet fra årtusenskiftet inn i en fase der internasjonal vekst og posisjonering sto sentralt. Kontakter ble knyttet med en rekke europeiske selskaper, samtaler om samarbeid ble ført i mange retninger, og noen av dem ledet til sonderinger om allianser og fusjoner. Blikket var også vendt mot muligheter for fusjoner og oppkjøp utenfor Europa. «Internasjonal vannkraft» ble et av Statkrafts strategiske hovedsatsingsområder.

Også i Norge var det viktig å styrke Statkrafts posisjon. I denne perioden kjøpte Statkraft betydelige eierandeler i regionale kraftselskaper, blant annet Skiensfjorden kommunale kraftselskap, Vestfold kraft (som sammen dannet Skagerak Energi), Agder Energi, Trondheim Energiverk, og økte sin eierandel i BKK.

En sterk trend i denne perioden var klimapolitikkens gjennombrudd. Både nasjonalt og internasjonalt fikk klimautfordringer og global oppvarming stadig større oppmerksomhet. Et første håndfast signal om dette var Kyotoavtalen i 1997, der mange av verdens rikere land forpliktet seg til å redusere utslippene av klimagasser. Klimaendringer ble også en sterk driver for Statkraft. Økt bruk av ren energi fra vann, vind og sol kan bidra til å minske utslippene av klimagasser fra fossile energikilder, og dreiningen mot fornybar energi bød på nye forretningsmuligheter for Statkraft.

Det nederlandske kraftmarkedet var det første i Europa som ble deregulert, og Statkraft etablerte seg i Amsterdam for å ta del i de nye markedene. Kontoret skulle drive handel med kraft til storkunder. I september 1999 åpnet Statkraft et tilsvarende tradingkontor i Düsseldorf, Tyskland.

Med erfaringer fra Skandinavia og Nederland så Statkraft betydelige forretningsmuligheter i den raske liberaliseringen av kraftmarkedet i Tyskland. Krafthandel som forretningsområde vokste raskt og ble stadig viktigere, og Statkraft ble godt representert i internasjonale markeder.

På denne tiden kjøpte Statkraft eierandeler i BKK og startet en gradvis utfasing av industrikontraktene som sikret norsk industri rimelig kraft. Selskapets positive resultatutvikling fortsatte, med fleksibel produksjonsstyring og markedsanalyse som ga stadig bedre resultater.

Krafthandel

• Internasjonale markeder ble utviklet for kjøp og salg av energi og energirelaterte produkter.
• Prisene i markedet varierer og påvirkes av flere faktorer.
• Kuldeperioder eller hetebølger kan utløse underproduksjon eller overkapasitet av strøm.
• Ved å analysere enorme datamengder om markedet, kan man forutsi hvordan prisene vil bevege seg.
• En viktig del av oppgaven til Statkraft er å vite når det lønner seg å kjøpe eller selge energiprodukter, slik at det skapes mest mulig verdi for oppdragsgiverne.
• Oppdragsgiverne spenner fra små produsenter som vil selge fra eget kraftverk, via store industribedrifter som trenger en fast kraftforsyning, til strømleverandører.

Bakgrunnen for oppkjøpet var at det svenske kraftmarkedet ble deregulert samme år, og Statkraft anså at det ville være lønnsomt å kjøpe seg inn i svensk vannkraft. Sverige og Norge ble et felles energimarked med utstrakt handel gjennom verdens første internasjonale kraftbørs, Nord Pool. Kraftomsetningen endret med dette karakter fra langsiktige, tosidige avtaler til børsomsetning med spotpris, terminkontrakter og ulike finansielle instrumenter. Samme år ble kraftverket i Khimti Khola-elven i Dolakha-distriktet rundt 10 mil øst for Kathmandu i Nepal, som Statkraft var majoritetseier i, igangsatt.

Å koble sammen ulike europeiske regioner var viktig for å videreutvikle det europeiske kraftmarkedet. Kabelen var opprinnelig eid av det svenskbaserte selskapet Baltic Cable, men Statkraft kjøpte etter hvert 100 prosent av selskapet. Som eier av Baltic Cable AB, selskapet som eide, drev og vedlikeholdt kabelen, fikk Statkraft direkte innpass på det europeiske kraftmarkedet. Statkraft overtok 100 % av Baltic Cable i 2010.

Naturkraft, eide nå 50/50 av Statkraft og Statoil, kunne i 2007 åpne Norges første kommersielle gasskraftverk. I 1994 inngikk Statkraft også kraftutvekslingsavtaler med nederlandske SEP og tyske Preussen Elektra. Integreringen av kraftmarkedene i Europa ble stadig sterkere.

Kraftmarkedene ble deregulert og liberalisert. En ny energilov ga i 1990 rammene for organiseringen av kraftforsyningen i Norge. Loven åpnet for et fritt kraftmarked og konkurranseutsatt kraftomsetning, mens selve kraftoverføringen fortsatt skulle være monopolbasert. Med den nye loven ble Norge en pioner innenfor liberalisering av kraftmarkedene, og Statkraft sto foran nye tider som kommersielt energiselskap og internasjonal aktør. Energiloven ga også grunnlag for en omorganisering av Statkraft.

Utbyggingen av Ulla-Førre skjedde i en tid med økende motstand mot vannkraftanlegg i fjellområder. Til tross for at det var Norges største kraftutbygging, møtte Ulla-Førre lite motstand fra natur- og miljøaktivister. Anlegget omfattet fem kraftverk: Hylen, Kvilldal, Saurdal pumpekraftverk, Stølsdal kraftverk og pumpe, samt Hjorteland pumpe, og ble ferdigstilt i 1988 til en kostnad av 7,8 milliarder kroner. Med 20 dammer og 125 kilometer med tunneler var det det største anlegget i sitt slag i Norge og Nord-Europa. Tunnelene hadde tverrsnitt på opptil 175 kvadratmeter, store nok til å romme en fireetasjes boligblokk.

Ulla-Førre

• Et av de største vannkraftanleggene i Norge og Nord-Europa.
• Utbyggingen foregikk i årene 1974-1988.
• Anlegget henter vann fra et 2000 km² stort nedbørsfelt i Ryfylkheiene.
• Omfatter den kunstige innsjøen Blåsjø, oppdemmet av noen av Norges største dammer.
• Flere kraftverk inngår i kraftverkgruppen Ulla-Førre, inkludert Kvilldal, Saurdal, Hylen og Stølsdal.

En av hovedgrunnene til utskillelsen var behovet for å forbedre intern styring og øke effektiviteten. Et annet viktig motiv var å tilby konkurransedyktige lønns- og arbeidsbetingelser. For å markere overgangen, fikk selskapet en ny logo og det mer moderne navnet "Statkraft". Ledelsen ønsket å fremstå som en moderne bedrift, snarere enn en tradisjonell forvaltningsetat.

Utnyttelsen av det høye vannfallet fra Hardangervidda til Eidfjord var krevende, men Sima kraftverk fra 1980 er fremdeles et av de største vannkraftanleggene i Europa. Kraftstasjonshallen ligger 700 meter inne i fjellet og er 200 meter lang, 20 meter bred og 40 meter høy.

Alta-utbyggingen i Finnmark førte til store demonstrasjoner og sivil ulydighet, og er kanskje den mest kjente norske miljøaksjonen. De første planene for et kraftverk i Alta kom i 1922, men rundt 1970 startet Statkraftverkene planleggingen av dagens Alta kraftverk.

Utbyggingsplanene ble raskt omstridt, og i 1979 eksploderte det. Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget holdt demonstrasjoner i Oslo og Alta, og på anleggsstedet i Alta møttes tusen demonstranter og flere hundre politifolk til konfrontasjon i januar og februar 1981. Vinkelslipere ble brukt mot lenker og kjettinger da regjeringen satte hardt mot hardt.

Et viktig argument mot utbyggingen var samenes rett til land, vann og områder for reindrift. Høyesterett avviste imidlertid at samenes rettigheter som urfolk ikke var godt nok utredet, og Alta kraftverk ble til slutt bygget og startet opp i mai 1987. Den skjerpede miljøkampen førte til strengere krav til vannkraftutbygging, og kraftverkets utforming reflekterte de nye premissene fra debatten. Alta-aksjonen ble et symbol på motstanden mot norsk vannkraftutbygging, enda mer enn Mardøla-aksjonen ti år tidligere.

Alta kraftverk

• Vannkraftverk i Sautso i Alta kommune i Finnmark fylke
• Startet opp driften i mai 1987
• Utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget var omstridt og utløste Norges største sivile ulydighetsaksjon
• Kraftverket er bygget 40 kilometer fra utløpet av Altaelven
• Elva får i løpet av de 170 kilometerne til utløpet, tilsig fra en stor del av Finnmarksvidda
• Kraftverket utnytter et fall på 185 meter fra det 18 kilometer lange magasinet Virdnejavri

Store ambisjoner, store anlegg og behovet for kraft til storindustrien preget etterkrigstidens statlige kraftengasjement. Lokalsamfunn måtte håndtere store omveltninger, men det ga også betydelige ringvirkninger.

Etter krigen tok Staten over flere store kraftverk som den tyske okkupasjonsmakten hadde bygd eller påbegynt. Vedtak i Stortinget sikret storindustrien mye og billig kraft. Landet skulle bygges, og kraftkrevende industri skulle sørge for eksportinntekter og arbeidsplasser. Kraftverk som Mår ved Rjukan og Tyin i Årdal ble raskt fullført for å sikre kraftforsyning til gjødsel- og aluminiumproduksjon. Statens andel av kraftproduksjonen i Norge økte fra 10 prosent i 1945 til 27 prosent i 1965.

På 1950-tallet var behovet for kraft akutt, og Stortinget vedtok i 1956 å starte utbyggingen i Telemark, finansiert av stat, kommuner, industri og Verdensbanken. Tokke I sto ferdig i 1961, og i 1964 var mesteparten av Tokke-utbyggingen klar, med flere kraftverk bygget for samkjøring. Dette var Norges største kraftutbygging til da, og Tokke ble et symbol på ingeniørbragder.

Tunnelene var opptil 75 kvadratmeter store, og det ble bygget 15 dammer og 16 magasiner. Den største dammen, Songadammen, var 30 kvadratkilometer stor. Kraftproduksjonen ved Tokke-verkene var nok til å dekke hele Oslos behov. Utbyggingen kostet rundt én milliard kroner, mest finansiert av Verdensbanken, som på den tiden så på Norge som et u-land. Tokke ble en test på Verdensbankens vilje til å låne penger til kraftutbygging i Norge.

"Tokke vil få stor betydning for økonomien i Norge, og som et lite land har vi grunn til å være stolte av dette kjempeprosjektet."

- Einar Gerhardsen, Statsminister

Da statsminister Einar Gerhardsen startet turbinene i 1961, var anlegget det største i Nord-Europa. Kraftstasjonen ble kontrollert fra én driftssentral med norsk datateknologi. Selv om det var dyrt, viste Tokke seg raskt å være lønnsomt, og strømproduksjonen i landet økte med 10 prosent.

Tokke-anleggene

• Åtte vannkraftverk i Tokke kommune i Telemark fylke
• Ble bygd ut i fire etapper i perioden 1959-1979.
• Ligger i den øverste vestre grenen av Skiensvassdraget
• Utnytter fallet på 1000 meter fra Hardangervidda ned til Bandak

Kraftverket Røssåga ble bygget for å gi strøm til industrien i Mo i Rana, men behovet viste seg å være større enn antatt, så Øvre Røssåga ble også utbygd. Hele anlegget kom i drift mellom 1955 og 1958. Den første utbyggingen i 1954 var for jernverket i Mo i Rana og strømforsyning til 19 kommuner i Midt-Helgeland. På 1960-tallet ble aluminiumverket i Mosjøen en stor kraftforbruker. Røssåga-anleggene representerte store tekniske fremskritt.

Nytt utstyr revolusjonerte anleggs- og tunneldriften, og de lokale arbeiderne lærte raskt å bruke det effektivt. Utbyggingen sysselsatte over 1100 personer, med tre skift i døgnet. Anlegget fikk landets første kvinnelige hjullastkjører, men ellers var arbeidet forbeholdt menn, mens kvinnene jobbet i brakkene. Arkitektonisk tilhører Nedre Røssåga etterkrigstidens arkitektur med trekk fra 1930-tallets funksjonalisme.

Røssåga-anleggene

• Røssåga-kraftverkene ligger i Hemnes kommune i Nordland fylke
• Kraftverkene ble bygget ut fra 1955-1958
• Øvre Røssåga utnytter fallet mellom Røssvatnet og Stormyrbassenget
• Nedre Røssåga utnytter fallet mellom Stormyrbassenget og Korgen

Staten ble eier og utbygger av Aura kraftverk i Møre og Romsdal i 1946, men det var først i 1951 at Stortinget vedtok fullskala utbygging. Behovet for elektrisk kraft til industri og husholdninger hadde eksplodert etter krigen, og Aura-verket måtte stå klart i 1954 for å levere kraft til Sunndal Verk (senere Hydro Aluminium) på Sunndalsøra.

Aura kraftverk åpnet i 1953 etter åtte års byggeperiode og var ett av etterkrigstidens første store prosjekter. På grunn av knappe midler etter krigen ble kraftverket bygget med Marshallhjelpen fra USA. Aura var det første statlige kraftanlegget med maskinsalen inne i fjellet. Arkitektonisk sett er anlegget representativt for etterkrigstidens anlegg, med en enkel utvendig portalbygning og storslåtte maskinsaler inne i fjellet.

Tre av de største vannkraftanleggene som ble påbegynt i denne perioden, var Aura-utbyggingen i Møre og Romsdal, Røssåga-anleggene i Nordland og Tokke-anleggene i Telemark. Den kraftkrevende industrien ga arbeidsplasser og valutainntekter. Vannkraften, sett som Norges arvesølv, gjorde storsatsingen på industri mulig, og Staten sikret rikelig tilgang på rimelig kraft til metallurgisk og elektrokjemisk produksjon.

Tidligere ble kraftverkene oppført som monumentale katedraler med fantastisk arkitektur, godt synlige i landskapet. Teknologisk utvikling på 1950-tallet førte til at nye anlegg ble skjult inne i fjellet, både av beredskapshensyn og rasjonelle grunner. Minnene fra krigen var nære, og tunnelsjakt i fjell var mer praktisk enn rørgater utenpå fjellet. Dette skiftet representerte en enorm utvikling i teknologi og ingeniørkunst. Fjellanlegg med store maskinhaller ga arkitektene nye utfordringer. Maskinhallene ble monumentale, mens portalbygningene ofte fikk en enkel utforming. Aura kraftverk er et eksempel på disse anleggene.

Nore kraftverk på Østlandet og Glomfjord kraftverk i Nordland gikk med store tap nesten gjennom hele mellomkrigstiden. Dette bidro, ikke overraskende, til at statens engasjement etter hvert mistet sin politiske legitimitet. Som et resultat av dette bygde Staten bare to kraftverk i tillegg til Hakavik i perioden fra 1920 til 1940: det rent statlige Nore-anlegget i Buskerud og Solbergfoss i Glomma i Østfold i samarbeid med Kristiania kommune.

Kraftverket Hakavik ble bygget ved innsjøen Eikeren i 1922 for å levere strøm til Drammensbanen, den første statlige elektrifiseringen av jernbanen i Norge. Utbyggingen var preget av streiker, slagsmål, vareknapphet, attentat, rasjonering og prisstigning. De første aggregatene kom i drift i mai 1922, og det fjerde i mars 1936, da også strekningen Drammen-Kongsberg ble elektrifisert.

Kraftstasjonen, Statkrafts minste, er oppført i teglstein med en monumentalt utformet bygningskropp i nyklassisisme. Maskinsalen har høye, rutete og rundbuete vinduer. Østgavlen viser fortsatt tysk kamuflasjemaling fra andre verdenskrig, som skulle beskytte bygget. Kraftverket ble tatt av tyske tropper 9. april 1940, noe som understreker dets betydning.  

Hakavik kraftverk

• Ligger ved Eikeren i Øvre Eiker i Buskerud
• Ble bygget i 1922
• Består av fire aggregater, men bare to er i drift i dag
• Produserer ”jernbanestrøm”
• Leverer strøm over tre ”jernbanekraftledninger” til Asker, Skollenborg og Sande
• Et nytt aggregat er under planlegging i det gamle kraftverket

Nore kraftverk står som en bauta over statlig kraftutbygging. Numedalslågen ble temmet for å produsere elektrisitet til Østlandet. Nore kraftverk, en katedral i nyklassisistisk stil, sto ferdig i 1927, og de første aggregatene ble satt i drift i 1928.

Nore 1 var et av de første statlige kraftanleggene for alminnelig forsyning til byer som Tønsberg og Oslo. Rødberg, dagens tettsted, er et resultat av kraftverkets utbygging og drift. I 1921 var rundt 1300 personer engasjert i arbeidet, noe som skapte sosiale utfordringer og krevde bygging av provisoriske skoler, boliger, butikker og sykehus.

Kraftstasjonen Nore 1 ble satt opp med utendørsanlegg for brytere og trafoer og var et foregangskraftverk på grunn av den høye spenningen på overføringslinjene. Bygningen viser et tverrsnitt av ulike stilarter, oppført i malt, plasstøpt betong med forskalingsmerker som en del av det dekorative uttrykket. Kraftverkene står som symboler for nasjonsbygging, modernitet og fremskritt, og har stor arkitektonisk og historisk verdi. 

Nore-utbyggingen

• Nore kraftverk består av de to vannkraftverkene Nore 1 og Nore 2
• Ligger i Nore og Uvdal i Buskerud
• Nore I utnytter fallet mellom Tunnhovdmagasinet og Rødberg sentrum
• De første aggregater satt i drift i 1928
• Kraftverket ble ferdig utbygget i 1955
• Et nytt kraftverk i fjellet bak det gamle kraftverket Nore 1 er under planlegging

Glomfjord kraftverk ligger naturskjønt til innerst i Glomfjorden i Meløy kommune, Nordland. Fykanåga, elven fra Storglomvatnet til Glomfjorden, ble tidlig ansett som en gunstig kraftkilde, og fallrettighetene ble først kjøpt i 1898. Etter at de opprinnelige utbyggerne gikk konkurs, kjøpte Staten boet i 1918 for å produsere strøm til industrien i Glomfjord og Mo i Rana. Dette var det første statlige kraftanlegget bygget for industriformål.

I 1920 startet strømleveransen til Glomfjord Smelteverk A/S, og i 1922 var tre aggregater i drift. Planen var å etablere et komplett lokalsamfunn basert på vannkraft og storindustri, som på Rjukan.

Glomfjord ble omtalt som "det nye Rjukan" og ble formet etter 1920-tallets byidealer. Bygninger og anlegg fikk høy arkitektonisk kvalitet, tegnet av Olaf Nordhagen. Kraftverkene ble symboler for nasjonsbygging, modernitet og fremskritt, og har stor arkitektonisk og historisk verdi. 

Glomfjord kraftverk

• Ligger i Meløy kommune i Nordland
• Utnytter et fall på 464 meter mellom Nedre Navarvatnet og havnivå
• Første byggetrinn ble ferdigstilt i 1920
• Deler av aggregat og rørgater ble sprengt i en sabotasjeaksjon i 1942
• Hele utbyggingen sto ferdig i 1950
• Skapte grunnlaget for industrisamfunnet Glomfjord
• Et nytt minikraftverk ble satt i drift inne i den gamle kraftstasjonen i 2014