Ofte sagt om vindkraft

Oppslutningen om vindkraft er fallende i Norge, som i mange andre land. følge CICEROs årlige klimaundersøkelse, oppgir 42 % av den voksne befolkning i 2023 støtte til utbygging av vindkraft på land, mens 32 % er motstandere. Så sent som i 2018 støttet 65% av de spurte vindkraftutbygging på land, mens knappe 10% var negative. Om lag en tredjedel av de spurte har hvert år svart enten "vet ikke" eller "verken eller" på spørsmålet. 

Det er vanskelig å peke spesifikt på hva årsaken til den økende motstanden mot landbasert vindkraft er, men den kan delvis skyldes manglende kunnskap, stor oppmerksomhet om enkeltprosjekter og mer eller mindre realistiske alternativer for å løse økende kraftbehov, som havvind, oppgradering av eksisterende vannkraft og atomkraft. Fremtiden vil vise hvilke løsninger som blir tatt i bruk, men per i dag er utbygging av mer vindkraft på land den mest effektive, raskeste og rimeligste måten å skaffe mer nye fornybar energi på. Debatt om vindkraft eller annen kraftutbygging hører hjemme i et demokrati, men det er viktig at debatten er basert på fakta og kunnskap. Her har vi sett nærmere på noen av de vanlige påstandene eller "mytene" om vindkraft.

"Vindkraft legger beslag på store landområder"

Ifølge Miljødirektoratet vil planområder for vindkraft om noen år være oppe i 4-500 km2. Det er imidlertid bare en liten del av planområdet (3-5 prosent) som er direkte berørt av fysiske inngrep. Ny utbygging av vindkraft tilsvarende det som allerede er bygget ut, vil kreve i overkant av én promille av Norges landareal. Samtidig vil et vindkraftanlegg også berøre tilstøtende områder i større eller mindre grad, ikke minst fordi vindturbiner rager i landskapet, og er synlige på lang avstand. Det er også viktig at ny områder for vindkraft planlegges slik at de ikke påvirker natur og miljø for mye. Vindkraftverk bør ikke bygges i områder med myr eller landbruksjord, og det må ta hensyn til spesielt sårbare dyrearter, eksempelvis utrydningstruende fugler, flaggermus og villrein. 

"Vindkraften er ineffektiv"

En vanlig innvending mot vindkraft er at den er ineffektiv fordi vindkraftverket bare produserer når det blåser, ikke nødvendigvis når vi trenger kraften mest. Dette er bare delvis riktig. Et landbasert vindkraftverk i Norge produserer mye og ofte. Det har gjerne en kapasitetsfaktor på 35% og er i drift mer enn 80% av tiden. Dette er lavere enn tradisjonelle varmekraftverk hvor kapasiten styres av tilgnag på brensel. Vindkraft er imidlertid en effektiv fornybar energikilde som samspiller godt med vannkraften i Norge. I Norge er værforholdene ofte slik at vindkraften produserer mest når forbruket er høyest.   

"Vindkraft er upålitelig"

Et vindkraftverk er en variabel kraftkilde, men aldri den eneste tilgjengelige. Variable kraftkilder, som vind og sol, inngår vanligvis i et kraftsystem som også består av mer stabile kraftkilder. I noen land er det varmekraftverk basert på atomkraft eller gass, i Norge er det først og fremst regulerbar vannkraft. De regulerbare og stabile kraftkildene leverer det som kalles grunnlast i et energisystem. Det er produksjon som dekker det faste minimumsforbruket. De variable kildene er nyttige som topplast for å møte toppene i energiforbruket. Det er derfor en fordel å kombinere stabile og variable kraftkilder i et kraftsystem. I Norge bruker vi vannkraft til både grunnlast og topplast, men med et økende innslag av vind og sol kan vi spare mer på vannkraften. Det styrker energisikkerheten og fleksibiliteten.

"Vindkraft er ikke lønnsomt uten subsidier."

I Norge subsidierer vi ikke nå vindkraft, mens subsidier har vært mye brukt i bl.a. Storbritannia. Bruk av subsidier varierer fra land til land, og handler i dag i første rekke om å stimulere til utfasing av eksisterende fossil kraftproduksjon, ikke fordi vindkraft ikke er lønnsomt i seg selv. For ny kraftproduksjon er landbasert vindkraft nå det som er billigst å bygge ut. 

"Vindturbiner gir helseskadelig og sjenerende støy"

En vanlig innvending mot vindkraft er at turbinene skaper støy som både er sjenerende og skadelig. Det har vært hevdet at støy fra vindturbiner kan gi redusert mental helse, dårligere livskvalitet, søvnproblemer og risiko for hjerte- og karsykdommer. FHI har oppsummert kunnskapsstatus bl.a. basert på data fra WHO, og mener forskningen ikke gir støtte for at vindturbiner i seg selv bidrar til økte fysiske og mentale helseproblemer. De fleste av disse studiene er gjort i andre land. En norsk studie fra Lista vindkraftverk avdekket en større andel som var sterkt støyplaget der sammenlignet med resultater fra internasjonale studier. FHI mener dette kan bety at lokale og kontekstuelle forhold kan påvirke hvilke plager folk opplever. Topografi, forventninger til stillhet, byggeskikk, bruk av uteområder, og holdninger til vindkraftverk er forhold som kan påvirke opplevelsen av støy.  

"Vindturbiner krever mer energi enn de produserer" 

Det påstås av og til at vindturbiner ikke er klimavennlige eller bærekraftige fordi energien som går med til å bygge vindturbiner overgår den energien vindturbinene produserer over livsløpet. Dette stemmer ikke. En livsløpsanalyse publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Renewable Energy i 2011 viser at en vindturbin allerede etter 3-7 måneder har produsert mer energi enn det som kreves for å lage og sette den opp. Ifølge FNs klimapanel er også vindkraft på land den energikilden som har det laveste totale utslippet CO2-ekvivalenter per produserte kWh strøm over livsløpet. 

"Vindturbiner krever økt tilgang på sjeldne mineraler"

Det er riktig at det grønne skiftet øker behovet for en rekke materialer, deriblant sjeldne metaller og mineraler. Det er anslått at behovet for slike materialer vil sjudobles innen 2050. Sjeldne jordarter forbedrer ytelsen til turbinene ved å gjøre generatorene mer effektive. Ved å bruke disse materialene kan størrelsen på generatoren reduseres og dermed også mindre bruk av stål og andre materialer, noe som har en positiv innvirkning på karbonavtrykket. Valg av teknologi og teknologiutvikling er derfor avgjørende for bruk av sjeldne mineraler. De nyeste modellene bruker betydelig mindre av sjeldne jordmaterialer per MW sammenlignet med tidligere turbinmodeller. I tillegg til den økende knappheten på sjeldne mineraler og metaller, er det også en utfordring at mange av disse materialene blir utvunnet i land som Kina og Kongo, ofte under forhold som ikke tar tilstrekkelig hensyn til mennesker og miljø. Løsningen på disse utfordringene er at vi blir flinkere til å gjenvinne verdifulle mineraler, og at Europa anstrenger seg mer for å bli selvforsynt med disse mineralene. 

"Vindkraft dreper svært mange fugler"

Det er velkjent at vindturbiner kan drepe fugl. Det skjer først og fremst når fugl treffer rotorbladene, men også ved kollisjon mot tårnet I Norge er om lag 100 havørn drept av vindmøllene på Smøla siden 2006. Selv om dette er uheldig, er antallet lite i forhold til bestanden av havørn i området. Den er ikke truet. Ser vi på risiko for fugler generelt, betyr kollisjon med vindturbiner lite i forhold til andre farer for kollisjon med bygninger eller annen infrastruktur. Fugledød er imidlertid en uønsket konsekvens av vindkraft, og det gjøres derfor både forsøk og forskning for å redusere risikoen. Lys, lyd og maling av rotorblader i kontrastfarger er blant metodene som prøves ut. Norske forskere utfører også studier for å finne ut om automatisk reduksjon av rotorhastighet kan bidra til å redusere fugledød 

"Vindkraft sprer store mengder mikroplast"

Mikroplast i naturen er et økende problem, og det hevdes av og til at vindturbiner i stor grad bidrar til problemet. Det har vært påstått at en vindturbin kan slippe fra seg 1- 1,5 tonn mikroplast i løpet av levetiden. Forskning viser imidlertid at mikroplast fra turbinblader utgjør et svært lite problem sammenlignet med andre kilder. Rotorbladene er utsatt for slitasje i møte med vær og vind, og de vil gi fra seg noe plast til naturen, men Ifølge NVE er det kun snakk om opp til 200 gram per turbinblad per år. Det er anslått at de 1400 turbinene som er i drift i Norge i dag slipper ut 280 kilo plast i året. Til sammenligning anslår Miljødirektoratet at det totale utslippet av mikroplast i Norge er mellom 10 000 og 30 000 kilo i året.