Mennesker og miljø: Kraftutbygging må være bærekraftig

Statkraft er et stort internasjonalt selskap med operasjoner i mange land. Det er også et statseid norsk selskap, med klare etiske retningslinjer og et viktig samfunnsoppdrag. Det skaper utvetydige forventninger om at selskapet opptrer ansvarlig og driver bærekraftig – uansett hvor i verden det er.

– Når Statkraft vurderer en kraftutbygging, er vår jobb å identifisere mulige konfliktområder knyttet til miljø eller sosiale forhold, foreslå avbøtende tiltak og eventuelt tilby kompensasjon for negative konsekvenser, sier Pål Høberg, som arbeider med miljømessige og sosiale saker i Statkrafts forretningsområde Internasjonal kraft.

Han og kollega Stephen Sparkes, som leder enheten Environmental and Social Development, har i fellesskap hovedansvar for arbeid med bærekraft i forretningsområdet Internasjonal kraft. I tillegg følger lokalt ansatte opp prosjektene i det daglige. Arbeidet med bærekraft inngår i planlegging og gjennomføring av alle prosjekter og følger en veletablert metodikk i tråd med internasjonale standarder.

– Utgangspunktet er en anerkjennelse av at vår virksomhet kan ha negative konsekvenser for miljø og samfunn. Vi gir verden fornybar energi, men kraftutbygging setter spor. Vi skal ikke forsøke å dekke over dette eller gå i en forsvarsposisjon, sier Høberg.

Konsekvensanalyse

Dersom Statkraft vurderer å bygge et nytt kraftverk, blir det gjort en konsekvensanalyse lenge før den første spaden er stukket i jorden. Konsekvensanalysen vil vanligvis bli gjort før Statkraft overhodet vurderer å gjøre en investeringsbeslutning i nye kraftverk.

– Når vi vurderer et prosjekt, må vi ta hensyn til både tekniske, økonomiske, sosiale og miljømessige forhold, og det er den samlede analysen som avgjør om prosjektet er gjennomførbart eller ikke. Et prosjekt kan dermed like gjerne stoppes av sosiale grunner som av tekniske eller økonomiske, sier Høberg.

– Vår del av oppgaven er å gjennomføre en miljøkonsekvensanalyse – en "Environmental Impact Assesment" – der konsekvenser for både miljø, samfunn og økonomi skal belyses. Vi kartlegger for eksempel eventuelle rødlistede arter som finnes i området, mulige konflikter med urfolks rettigheter, lokalbefolkningens interesser og økonomiske og sosiale forhold som tiltaket kan komme i konflikt med. Ved vannkraftutbygging vil ofte store områder blir lagt under vann. Hvis det bor mennesker der, må de flyttes til et annet område. Neddemming, tekniske installasjoner og kraftnett vil også innebære inngrep i naturen og kunne påføre både flora og fauna skade.

Høberg understreker at det alltid er eksterne konsulentselskaper som gjør miljøkonsekvensanalysene, tett fulgt opp av ressurser med kvalifikasjoner innenfor miljø- og bærekraft.

– I mange tilfeller er det også et krav fra myndighetene i landet at det skal være en uavhengig tredjepart som analyserer miljøkonsekvensene. På den måten unngår du mistanke om analysen underslår eller bagatelliserer negative konsekvenser.

Kompensasjon og avbøtende tiltak

Miljøkonsekvensanalysen er en viktig del av beslutningsgrunnlaget for Statkraft i den videre prosessen. Hvis selskapet bestemmer seg for å gå videre med prosjektet, følges miljøkonsekvensanalysen opp med forslag til kompensasjon og avbøtende tiltak. Disse sammenfattes i en tiltaksplan, en "Environment and Social Management Plan".

– Her har vi en god praksis i å legge til grunn at de avbøtende tiltakene så langt det er mulig skal gjøre forholdene like bra eller bedre enn de var. Må vi hugge ned ett tre, skal vi plante to nye. Må noen flytte fra boligen sin, får de tilbud om en som er minst like bra eller bedre, forklarer Høberg. Han jobber selv med et prosjekt i indisk Himalaya, der en vannkraftutbygging nettopp har aktualisert disse problemstillingene.

– I dette området finnes det rødlistete furutreet Chilgoza, som bare gror her og i noen få andre områder. I tillegg til å være rødlistet har trærne noen pinjekjerner som er veldig etterspurt og en viktig inntektskilde for folk i området. Når vil skal bygge en kraftlinje gjennom området, må vi hugge en korridor, noe som vil påvirke både miljøet og menneskene som bor der. I praksis tar vi fra noen en månedslønn for hvert tre vi hugger. Vi vet også at det vil ta 20 år før et nyplantet tre gir frukt. Løsningen i dette tilfellet blir å legge kraftlinjen slik at vi må kutte færrest mulig trær. Vi etablerer også et program der vi planter to trær for hvert tre vi må ta ned. Samtidig kompenserer vi produksjonstapet i 40 år for dem som er berørt. Det er en ganske god kompensasjon.

Mange møter og mange kopper te

Å komme frem til en god kompensasjonsavtale er ikke gjort i en håndvending, og det nytter i hvert fall ikke å komme brasende inn med en koffert full av penger og en fiks ferdig løsning.

– Vi informerer og engasjerer de berørte over tid. Det er mange møter som må gjennomføres, og mange kopper te som må drikkes, sier Stephen Sparkes.

– Det handler om å bygge tillit. Dette gjelder ikke minst i land der mange – kanskje med god grunn – har stor mistillit til myndigheter og utenlandske selskaper. Derfor er det helt nødvendig å etablere gode relasjoner til de involverte. Vi må snakke med lokalbefolkningen, engasjere landsbyens ordfører og bygge tillit over tid. Da kommer vi ofte frem til løsninger som fungerer for alle.

Må unngå korrupsjon

Korrupsjon er et minefelt, og det blir nesten alltid et tema i utenlandske prosjekter, ifølge Sparkes. Da er det viktig å opptre prinsipielt, og sørge for at økonomisk kompensasjon er rettferdig og innenfor rimelighetens grenser.

– Vi kan ikke la oss presse til å betale noen 100 ganger markedsprisen på huset deres, for eksempel. Vi skal gi god og rimelig kompensasjon, men går vi inn med åpen lommebok, er vi straks over i en gråsone mot korrupsjon. På samme måte må vi være varsomme med å bruke lokale "konsulenter" som mot betaling kan hjelpe til med tillatelser og raskere saksbehandling. Vi har nulltoleranse for korrupsjon og følger alltid norske prinsipper og verdier på dette området. Erfaringen er at denne holdningen av og til kan forsinke enkelte prosjekter, men i det lange løpet bygger det tillit og troverdighet, sier han.

Sjeldent med uløselige konflikter

Stephen Sparkes er selv engasjert i Statkrafts prosjekter langs elven Pilmaiquén i Chile, der selskapet har konsesjon til å bygge to kraftverk, Osorno og Los Lagos, i tillegg til ett som allerede står ferdig.

Elven har stor kulturell og religiøs betydning for urbefolkningen, Mapuche-indianerne, og det gjelder spesielt området ved Osorno der det gjennomføres et viktig ritual. Statkraft har derfor i første omgang konsentrert seg om utbyggingen i Los Lagos, slik at selskapet kan bruke mer tid på å endre prosjektet for å unngå virkninger på det rituelle området.  

– I bakgrunnen ligger også en langvarig konflikt mellom urbefolkningen og chilenske myndigheter, der urbefolkningen betrakter dette som sitt område. Samtidig er det bare en liten andel av Mapuche-indianerne som er aktive motstandere av våre prosjekter. ­I tilfeller som dette, der det også kan være interne interessekonflikter, er det viktig å ta seg god tid og forsøke å finne løsninger som alle kan leve med. Vårt chilenske team har brukt mye tid sammen med den lokale befolkningen for å etablere et godt forhold som er basert på tillit, sier han.

Sparkes sier det sjelden er slik at Statkraft havner i konflikter som strekker seg over mange år, eller som ikke lar seg løse. 

– Prosjekter med et stort konfliktpotensial vil kunne bli stoppet relativt tidlig. Det kan være fordi skader på miljøet eller de sosiale konsekvensene er såpass store at det vil være vanskelig både å få konsesjon og å få aksept hos lokalbefolkningen. Selv om du skulle få konsesjon av sentrale myndigheter, er det ikke sikkert at du ønsker å bygge ut likevel. Er det noe vi har lært, så er det at du må ha lokalbefolkningen med deg. Uten det har vi i praksis ikke noe prosjekt, sier Sparkes.