Miljøtiltak i vannkraftverk: Hjelper naturen tilbake

Gjenbruk av steinmasse

Å bygge en lang tunnel gjennom fjellet, og deretter utvide og forsterke ti kilometer med vei, setter naturlig nok sine spor. Arbeidet med tunnelen har gitt et enormt berg av grus nede i dalen i form av masse som er hentet ut. Noe av dette blir fraktet opp på fjellet for å brukes på veien og senere til dammene. Gjenbruk av lokal steinmasse sparer tid, penger og miljø.

– I et prosjekt som dette er det selvfølgelig viktig å planlegge godt for minst mulig å skade naturen. Samtidig gjør vi økologiske restaureringstiltak for å reparere noen av de uunngåelige sårene i naturen, sier Hess Elgersma.

– Og når vi først er i gang, gjør vi også det vi kan for å bøte på "gamle synder". Oppmerksomheten om miljøkonsekvensene var ikke like store for hundre år siden. Bevisstheten om naturvern tok seg opp på 1970-tallet, og i dag er det en del av utbyggers forpliktelser at naturinngrepene reduseres mest mulig, og at det gjøres avbøtende tiltak. I dag har vi også kunnskap til å gjøre avbøtende tiltak på en mye bedre måte.

Rehabilitering av dammer

Under et besøk i midten av september 2020 tar trallebanen oss opp til om lag 600 meters høyde. Deretter bærer det med bil innover fjellet på den gamle og humpete anleggsveien. Denne første delen av veien, fra enden av trallebanen og frem til Roesvatnet, ligger på nedsiden av tunnelen og vil ikke bli oppgradert. Oppgraderingen skjer fra der tunnelen kommer opp i dagen ved Roesvatnet og videre langs vannene innover i Eringsdal og Langedalen.

Til sammen sju dammer skal rehabiliteres i fjellområdet mellom Høyanger og Balestrand. To av dammene inne i Norddalen har ikke veiforbindelse, så dit skal anleggsmaskiner og mannskap fraktes på flåte, og materialer skal flys inn med helikopter.

Arbeidet med å rehabilitere selve dammene begynner først i 2021, og da må anleggsveien være ferdig. "Reparasjonsarbeidet" etter tunnelen og veien har imidlertid allerede begynt. I området rundt tunnelåpningen er all vegetasjon revet bort, men når skråningene rundt er fylt igjen og dekket med masse, vil selve tunnelåpningen knapt være synlig fra den andre siden av vannet. Området skal tilbakeføres med jord og vegetasjon når anleggsarbeidet er avsluttet, og da vil alle spor etter arbeidene bli borte.

– Når vi skal få tilbake vegetasjon i slike områder, er det viktig å få det til å se mest mulig naturlig ut. Vi må fjerne sprengstein, og vi kan ikke planere ut eller pakke masse sammen slik som du ville gjort på en vanlig tomt. Her skal massen legges løst utover, og torv og frøbank i vekstmassene gjør at det gror naturlig til, sier Hess Elgersma.

Statkraft har engasjert en landskapsarkitekt som bistår med råd om hvordan landskapet skal formes for å gå mest mulig i ett med omgivelsene.

Ved Roesvatnet er det også en gammel, nedlagt kraftstasjon og en rørgate som har ført vann fra Høgsvatnet.

– Dette, og flere andre utrangerte kraftanlegg med rørgater og bygninger, skal rives og fjernes før naturen settes i stand igjen. Vi fjerner selvfølgelig alt av grus, betong, metall, asfalt og sprengstein før vi begynner reparasjonsarbeidet.

Midlertidige møteplasser

Når vi denne tidlige høstdagen kjører innover i fjellet, må vi stadig vike for lastebilene. Heldigvis finnes det møteplasser og snuplasser med 200-300 meters mellomrom. Noen av dem er midlertidige og skal fjernes når anleggsarbeidet er ferdig.

– Toppdekket med torv og vekstjord skaves av og blir lagt i ranker for bruk i revegetering, sier Trine Hess Elgersma. Vi stopper ved det som for et utrent øye ser ut som en stor jordhaug med kvist, røtter og gresstuster stikkende ut her og der.

– Dette er jord som er hentet ut i området, og det fungerer som vekstmasse og naturlige frøbanker. Når vi legger dette tilbake, vil det gro til med den vegetasjonen som finnes ellers i området. Vi stiller strenge krav til entreprenøren og andre aktører for å hindre at fremmede plantearter skal spre seg i forbindelse med anleggsarbeidet.

Landskapsreparasjoner

Ved Høgsvatnet ligger det nye inntaket til Eiriksdal kraftverk, diskré plassert med en betongmur i enden av vannet og med kontrollstasjonen for inntaket bygget inn i en skråning. Herfra går vannet i tunnel og rør under bakken til kraftverket nede i dalen. Det er få spor å se etter byggearbeider, men gressvollen rett ved siden av inntaket er likevel nettopp det.

– Her var det en tipp fra kraftverket som stod ferdig i 2014. Etterpå ble området restaurert med stein og veksttorv for å passe inn med naturen omkring. Nå ser du at vegetasjonen kommer tilbake, først i form av gress, så med lyng og vidjekratt som gror til. Om noen år vil du ikke kunne se spor av denne tippen, sier Hess Elgersma.

Langs anleggsveien innover i Langedalen er det flere skjæringer og skråninger som foreløpig ser ut som åpne sår i landskapet, men som skal dekkes med masse og vil gro til igjen. Ved Stølsvatnet går veien gjennom en morenerygg. Her har det vært nødvendig å sikre mot ras, og det er bygget en støttemur i naturstein nedenfor veien.

– På denne delen av veien vil det også bli plassert stabbestein langs kanten. Det er en gammeldags måte å sikre veier på, men den passer godt inn her hvor det blant annet er en del gamle støler, sier hun.

Store arbeider venter

Anleggsarbeid som dette går over mange år, og sporene vil være synlige i enda flere år. Arbeidet med tunnelen begynte i 2017, og arbeidet på dammene skal være avsluttet innen utgangen av 2023. Deretter blir det opprydding og istandsetting i 2024.

– Det er klart at landskapet blir preget, både under anleggsperioden og etterpå, men dette er jo ikke akkurat noe "uberørt" fjellområde fra før. Her har det vært dammer, kraftstasjoner, rørgater og kraftledninger i snart hundre år, påpeker Trine Hess Elgersma.

– Også rehabilitering av kraftanlegg setter spor i landskapet, men vi mener at vi gjennom god og kompetent oppfølging av miljø- og landskapsplaner sikrer at sporene etter oss blir så små som mulig.

• Kort tid etter at denne Explained-artikkelen ble publisert i oktober 2020, gikk Trine Hess Elgersma bort etter plutselig sykdom. For spørsmål angående temaet som artikkelen beskriver, henvises til Linda Helleland i Statkrafts avdeling for konsesjoner og naturforvaltning.