Land
Et gammelt løpehjul fra en Pelton-turbin er plassert utenfor Aura kraftverk på Sunndalsøra i Sunndal kommune i Møre og Romsdal.
Fornybart: Ny turbinteknologi skal gjøre vannkraften mer fleksibel
De fleste turbiner i vannkraftverk må kjøres på minst 60 prosent av full kapasitet, ellers kan de skades. Nye eller forbedrede turbiner vil vi kunne kjøre vannkraftverkene med mindre last og øke reaksjonstiden på maskinene.
Erik Jacques Wiborg er spesialist på vannkraftturbiner i enheten Electro & Mechanical i Statkrafts forretningsområde Norden.
Sol og vind gir rimelig, ren og fornybar energi, men det er vær og vind som styrer produksjonen, ikke behovet. Derfor er det nødvendig å ha andre kraftkilder som kan skape balanse mellom tilbud og etterspørsel. Når det gjelder fornybar energi er regulerbar vannkraft det som er mest egnet.
– Økt fleksibilitet vil gjøre det lettere å bruke regulerbar vannkraft også ved større, raske og potensielt kortvarige produksjonssvingninger fra vind- og solenergi. I dag er det omtrent bare batterier som er egnet for å gjøre den jobben, sier Erik Jacques Wiborg, som er spesialist på vannkraftturbiner i enheten Electro & Mechanical i Statkrafts forretningsområde Norden.
Mange vannkraftverk har krav til minstevannføring i elven nedenfor kraftverket, noe som gjør at de ofte må la vann passere utenom turbinene.
– På grunn av de tekniske begrensningene i anlegget får vi ikke alltid utnyttet dette vannet til kraftproduksjon, i hvert fall ikke uten at det tærer kraftig på maskinens levetid. Med nye eller forbedrede turbiner vil vi kunne kjøre vannkraftverkene med mindre last og øke reaksjonstiden på maskinene, forklarer han.
Internasjonalt forskningssamarbeid
Francis-turbinen er den vanligste turbinen i vannkraftverk, og bør helst kjøres med full last, det vil si med maksimal vannføring og vanntrykk. Blir det for lite vann, vil det oppstå turbulens i vannet og trykksvingninger som i løpet av kort tid kan skade turbinen.
– I praksis betyr det at turbinene enten må kjøres for fullt eller stoppes helt, noe som reduserer fleksibiliteten i kraftverket, sier Wiborg, som er intern prosjektleder for Statkraft i forskningsprosjektet AFC4Hydro under EUs rammeprogram Horisont 2020. Prosjektet har utviklet tekniske løsninger for skånsom drift av turbiner ved ugunstig last. Målet er å øke levetiden og fleksibiliteten til eksisterende turbiner. Prosjektet er en videreføring av en teknologi som Statkraft tidligere var med på å utvikle sammen med Flow Design Bureau og Troms Kraft Energi (se video nederst).
– Dette er et system der vi injiserer vann for å motvirke spinn og trykksvingninger som kan skade turbinen. Dagens system fungerer, men det har et forbedringspotensial. Vi har jobbet med en løsning der vi kan justere vinkelen på dysene som skyter inn vann, noe som vil forbedre virkningen og redusere vannforbruket, forklarer Wiborg.
– Vi tester også ut en teknologi der vi bruker mekaniske stempler nedstrøms løpehjulet. Disse kan skape trykk eller undertrykk som motvirker trykksvingninger i vannet. Tiden vil vise hva som fungerer best under ulike forhold, legger han til.
Ulike turbintyper
Valg av turbin i et vannkraftverk handler mye om fallhøyden og variasjonen i vannføringen i elven der kraftverket er plassert.
Francis
Francis-turbinen passer for fall mellom 50 til 750 meter og er den mest brukte i norske vannkraftverk. Her kommer vannet radialt inn på turbinhjulet og forlater turbinen aksialt gjennom avløpet (se illustrasjon). Turbinen er oppkalt etter den amerikanske ingeniøren James Bicheno Francis (1815–1892), som oppfant turbinen i 1849.
Kaplan
Kaplan-turbinen brukes for små og varierende fallhøyder og store vannføringer. Den er mye brukt i elvekraftverk, fordi den gir god effekt ved varierende vannføring. Turbinhjulet er formet som en propell der propellbladene kan justeres etter vannvolum og vanntrykk (se illustrasjon). Den østerrikske ingeniøren Victor Kaplan (1876–1934) fant opp denne turbinen i 1912.
Pelton
Pelton-turbinen har skovler som tar imot vann som spruter fra en eller flere dyser inn mot turbinhjulet (se illustrasjon). Dette er en vanlig turbin i vannkraftverk med store fallhøyder (over 400 meter). Pelton-turbinen ble utviklet i 1880-årene av amerikaneren Lester Allen Pelton.
Internasjonalt forskningssamarbeid
Francis-turbinen er den vanligste turbinen i vannkraftverk, og bør helst kjøres med full last, det vil si med maksimal vannføring og vanntrykk. Blir det for lite vann, vil det oppstå turbulens i vannet og trykksvingninger som i løpet av kort tid kan skade turbinen.
– I praksis betyr det at turbinene enten må kjøres for fullt eller stoppes helt, noe som reduserer fleksibiliteten i kraftverket, sier Wiborg, som er intern prosjektleder for Statkraft i forskningsprosjektet AFC4Hydro under EUs rammeprogram Horisont 2020. Prosjektet har utviklet tekniske løsninger for skånsom drift av turbiner ved ugunstig last. Målet er å øke levetiden og fleksibiliteten til eksisterende turbiner. Prosjektet er en videreføring av en teknologi som Statkraft tidligere var med på å utvikle sammen med Flow Design Bureau og Troms Kraft Energi (se video nederst).
– Dette er et system der vi injiserer vann for å motvirke spinn og trykksvingninger som kan skade turbinen. Dagens system fungerer, men det har et forbedringspotensial. Vi har jobbet med en løsning der vi kan justere vinkelen på dysene som skyter inn vann, noe som vil forbedre virkningen og redusere vannforbruket, forklarer Wiborg.
– Vi tester også ut en teknologi der vi bruker mekaniske stempler nedstrøms løpehjulet. Disse kan skape trykk eller undertrykk som motvirker trykksvingninger i vannet. Tiden vil vise hva som fungerer best under ulike forhold, legger han til.
Uttesting i Waterpower Lab ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim.
Horisont 2020
Horisont 2020 er EUs åttende rammeprogram for forskning, teknologiutvikling og innovasjon. EU og EØS investerer til sammen nærmere 80 milliarder kroner i programmet. Hovedmålet er å svare på noen av utfordringene som fulgte i kjølvannet av finanskrisen i Europa i 2008-2009. Programmet skal koble forskning og innovasjon, fokusere på de store samfunnsutfordringene, koordinere nasjonale programmer i Europa (ERA) og med dette styrke Europas globale posisjon innenfor forskning, innovasjon og teknologi. Blant de store utfordringene Horisont 2020 tar tak i, er de globale klimaendringene, som krever tiltak gjennom økt tilgang på ren og fornybar energi.
Deltakere i AFC4HYDRO-prosjektet foran EU kommisjonens bygg i Brüssel. Fra venstre Malcolm Burns (Universitat Politècnica de Catalunya, UPC), Carl-Maikel Hogstrom (Vattenfall), Michel Cervantes (Luleå Technical University), Xavier Escaler (UPC), Erik Wiborg (Statkraft), Oscar De La Torre Rodriguez (UPC), Morten Kjeldsen (Flow Design Bureau).
Viktig forskning på turbiner
Statkraft deltar i to forskningsprosjektet under EUs rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont 2020. Begge prosjekter skal gjennom innovasjon og teknologisk utvikling gjøre vannkraftverk mer fleksible.
-
HydroFlex-prosjektet tar sikte på vitenskapelige og teknologiske gjennombrudd for å gjøre det mulig for vannkraft å operere med svært høy fleksibilitet for å utnytte full kraft- og lagringskapasitet. Prosjektet er ledet av Norges teknisk-vitenskapelige universitet (NTNU).
-
AFC4Hydro-prosjektet forsker og utvikler tekniske løsninger for skånsom drift av turbiner ved ugunstige lastområder, med sikte på å øke levetiden og fleksibilitet til eksisterende turbiner. Prosjektet er ledet av Universitat Politècnica de Catalunya (UPC)/Barcelona Tech.